lördag 17 januari 2009

Skavlan i Sverige og tyrkisk i Azerbaidsjan

Fredrik Skavlan har flytta showet sitt til Sverige. I går var det premiere.  Eg synest han er sjarmerande. Språkleg framstod Fredrik Skavlan som eit föredöme på kossen ein bör snakke norsk i Sverige. Ok, svorsk: Her var det kjensle, recensioner og lekare for läkare, men sånt legg ikkje svenskane merke ved. Motstykket dukka opp i form av Ari Behn. Prinsessegemalen fekk bruke av Skavlans sendetid til å halde fram med sin personlige vendetta, og kunne fortelje om "teppbombningen" (med svorsk tonefall) fra Carl Erik Grimstad. Her greip Fredrik Skavlan resolutt inn og retta til "mattbombningen" (med vanlig östlandsk tonefall). SVT1 teksta med "bombardement". Ari hadde bestemt seg for å snakke svensk. Flott, det fiksar vel ein som er vaksen opp i Moss. Men Ari har bare lärt seg det halvvegs, og da høyrest det ikkje bra ut. Det gjekk opp for meg i går. Greia var at han hadde fått med seg det at dei svenske a-ene ofte liknar meir på ä. Men han trudde det gjaldt ALLE, og det gjör det så men ikkje! Eit kvikt hovud som var på vitjing her i Uppsala tidligare i haust, la fort merke til at a-ene i "Uppsala" ikkje er like. Den siste liknar på ein ä, men den förste liknar faktisk meir på ein å. På svensk kallast dei kort og lång a, men dei kunne godt ha kalla dei fremre og bakre a, eller flat og rund a. I alle fall: Norsk blir ikkje svensk om ein byttar ut alle a-er med ä. Å bytte ut ä med e, som Skavlan, er kanskje ikkje så farlig, sjölv om mange er spesielt redd for nettopp det at läkare blir til lekare.

For ei veke sidan blei det sett stopp for tyrkiske tv-program i aserbajdsjansk fjernsyn - og dei har det vore mange av. Styresmaktene fryktar "Istanbul-tyrkiskens" påverknad ved Kaspihavet. Gje Skavlan ei veke til, så skjer kanskje det same med norske program i Sverige. Rykta går om at Stockholm-borna allereie har bytt ut läkare med lekare. Blir det morosommare for dei då tru?

fredag 16 januari 2009

Kautokeino-oppröret, eit lite stykke Noreg?

Ja, du hörte riktig. Kautokeino, eit lite stykke Noreg. Ikkje slik vi liker å tenkje på det, i alle fall ikkje etter Alta-oppröret. Sameland skal vere annleis, Sameland skal vere autentisk, Finnmark skal ikkje vere norsk. Men det er nettopp norsk det blir i filmen til Nils Gaup. Han ville fortelje ei historie som aldri har blitt fortalt för. Det handlar om hans eigne forfedrar, det handlar om barna hans. Kautokeino-oppröret er ein viktig film. Det er ei viktig historie. Men ny? Eigentlig ikkje. Religiös vekkjing, kamp mot övrigheita, avhaldssak - när sagt alle hovudingrediensane i Kautokeino har sine parallellar i historia om Noreg, det moderne Noreg. Og det er nettopp det som skuffar meg. Som den postmodernistiske nostalgikaren eg er, tenkjer eg at dersom Gaup skulle gjort alvor av det han lova, så skulle han ikkje terpa på den moderne historia om folkereising og frigjöring frå staten. Samane har ei eiga historie - fram til Lästadius-vekkjinga hadde dei til og med ein eigen religion. Ja, framleis har dei mange kulturelle drag som skil seg frå sör. Kort sagt: Det er annleis å veksa opp i Karasjok enn i Vestfold. Trass det nostalgiske i min eigen posisjon, meiner eg ikkje at den nye forteljinga, trong bli ei forteljing om "det gamle". Men det blir inga ny forteljing om ein ikkje vågar å sjå kritisk på Lästadius. Denne trusretninga er i grunnen luthersk. Ho knyt näre band mellom staten og hjarta til kvar menneskesjel. På sikt har lästadianismen fört til at samane har blitt integrerte i Noreg på det mest intime vis. Kautokeino-oppröret fortel ikkje korleis dette kunne skje. Ikkje eit ord om korleis folket brått vart lästadianarar og mista tiltru til gammaltrua. I filmen blir hovudkonflikten teikna som ein kamp mellom spriten og Bibelen, kyrkja og lästadiarane, mellom presten Stockfleth og biskopen Juell. Dette er inga ny forteljing om Kautokeino. Det er den gamle forteljinga om Noreg. Kva er den nye forteljinga, den som vi framleis ventar på? Det er forteljinga som, trass gnisningar, klarar og gi eit bilde av både det som bind folket og feet her nord til naturen dei lever i, og det som knyt dei til ei större verd. Det er ei forteljing som framleis lever. Det er ikkje berre historie. Den nye forteljinga er framhaldet av "Veiviseren". Den nye forteljinga er Mari Boine trass Lästadius, Alta-oppgjöret trass Brundtland, joiken trass katekismen, samisken trass norsken - utan å drukne i nostalgi. For joiken lever! Reinen er framleis vegvisar. Og folk flest pratar norsk som om det var morsmålet deira. Folk flest har eit forhold til Bibelen. Om Nils Gaup verkeleg ville gi oss den nye forteljinga, er det klare fordelar med å leggje henne til Kautokeino 1852. For den gongen var skilnadene tydeligare mellom det gamle, lokale og det nye, som band folket til ei större verd. Ein må kort sagt ikkje grave så langt ned for å framstille denne forteljinga, om ein legg ho til 1852. Spriten og Bibelen er to slike "nye" band, som ligg ope i dagen. Runebomma fins kanskje også? Kautokeino-oppröret er ein viktig film. Og ein ting må eg trekkje fram som skil denne forteljinga frå den vanlige norske: Det er dei knappe ressursane, kampen for å overleva. Samane i 1852 måtte gjöra opprör, seier Gaup. Kossen skulle det gå med reinane, med sjölve livsgrunnlaget deira, om Hätta og Gaup sat fengsla? spör filmen. Dette er eit poeng vi sörpå ofte glömmer. Samekamp har aldri vore kulturkamp, först og fremst. Det har vore ein kamp for å overleva. Dette skil seg frå den norske forteljinga om handelsrettar på sjöen, retten til å ha eigne utrikesstasjonar, eige norsk vattenkraft, vinne havområde og oljefelt i nord og sör. At landet er rikt, står klart i forteljinga om Noreg. Det er tilgangen til rikdommane kampen har stått om. Mon om ikkje samane gjorde lurt i å ta til seg den biten av den norske forteljinga og? Det er nok av ressursar i nord. Lese inn i Nils Gaups forteljing blir olje- og gassfelta berre trugande. Dei blir den nye spriten. Det er eigentlig litt synd. For verken olja eller spriten forsvinn sjöl om ein klyngar seg til reinsdyra sine. Også nordområda treng ei forteljing om kossen det nye går (har gått og skal gå) saman med det gamle - på godt og vondt.