tisdag 2 april 2013

Kristus i Jerusalem

Jeg har nettopp feiret påske i Jerusalem. Mange tenker på Istanbul, Miklagard, som det andre Rom, men byen er også det nye Jerusalem. At det er sånn, har mange mennesker berettet om og bekreftet under årenes løp. Men et av de sikreste tegnene på dette er mangfoldet av kirker i denne byen. Påskedag var jeg på gudstjeneste i The Crimea Memorial Church, en anglikansk kirke med nokså ortodoks liturgi. Dette var en fin kombinasjon: Språket var forståelig og stemningen fin. Det luktet godt av røkelse og var pyntet fint med blomster. Som avslutningssalme sang vi: Thine be the glory, risen, conquering Son, endless is the victory thou o´er death hast won. Noen vil kjenne igjen sangen som Deg være ære.

Før jeg sier mer om Kristus, et par ord om det nye Jerusalem versus det gamle. (Jeg har vært så heldig å få besøke dem begge.) En ting som slår meg, er at religionen her - tross sin allestedsnærværenhet - er dempet, og underlagt politikken. Og slik har det visst vært bestandig. Konstantinopel har alltid visst å bruke religionen politisk, men her er keiseren størst. Eller i våre dager: Politiske demonstrasjoner er tross alt mer høylytte enn bønnerop og kirkeklokker. Religionsutøvelsen her er kuet, blyg. I det gamle Jerusalem er det annerledes: På en lite fruktbar måte ser religionen der ut til å hanlde om politikk i betydelsen fraksjonsdannelser - og ikke så mye mer.

Så til Kristus. I en by som tross alt er mer politisk enn religiøs, synes jeg det er interessant å spørre: Hva betyr det at Kristus er oppstanden? Personlig har jeg det siste tiåret vært noe tilbakeholden med å uttrykke meg i så religiøse termer, fordi jeg vet det kan oppfattes som personlig. Religion i gamlelandet oppfattes som noe personlig, og ofte moralsk, men sånn trenger det ikke være.

Kristus, som han formidles i det nye Jerusalem, er Pantekrator, dvs. Allherskeren. Han var der før skapelsen, og han lever i dag. Uten han ville ingenting vært til av alt som er til osv. Når Jesus dør og oppstår den tredje dagen, betyr det at livet seirer over døden. Er det mulig å tro på dette i dag? Jeg er redd mange som ikke får seg til å tro dette, har fått det for seg at oppstandelsen og det nye livet handler om livet etter døden - ens personlige skjebne etter at en dør. Men Kristi oppstandelse bærer bud om en radikal seier over dødskreftene her og nå, i vår verden, den verden vi lever i. Det handler om at livskreftene, som er grunnlaget for at vi lever, seirer over dødskreftene. Men gjør de det?

Påskebudskapet er ikke et påbud om å tro på dette, men et vitnesbyrd om at det er sånn. Men når det gjelder Jesu Kristi død og oppstandelse, begynner hendelsen å virke fjern. Det er ikke de historiske hendelsene som opptar meg heller. Spørsmålet er om Kristus Allherskeren regjerer i livet her og nå. Gjør han det? Er det livskreftene som seirer? I denne byen? I verden?