Takk for denne gang!

Og med dette tar jeg bloggpause. Det har vært spennende å være i Istanbul i disse dagene. Det som har skjedd, og som jeg har fått følge på nært hold, setter min forskning på ironi og vestliggjøring i tyrkisk litteratur i en ny ramme. Nå kommer jeg igjen til å konsentrere meg om å skrive den ferdig.

Men jeg har tatt masse bilder og noen videoopptak disse dagene, samlet aviser og tidsskrifter. Vel hjemme i Norge håper jeg med tid og stunder å dele disse med dere i en eller annen form.

Masse kjærlighet fra

Istanbul:)

Fiksjoner som faller i Istanbul

Som jeg skreiv her tidligere, forstod allerede demonstrantene forrige fredag, 31. mai, at noe helt nytt var skapt i Tyrkia, et nytt samhold. Nå, ei uke etter at Taksim, er plassen både en politisk arena, en markedsplass, en festival, et revolusjonsmuseum, en åpen kunstarena og kjernen i tyrkisk media. Her oppstår nye radiokanaler, dagsaviser, tidsskrifter, nettsider. Det skal visstnok allerede ha blitt utgitt en bok om "motstanden".

Samtidig reflekteres det nå i avisene over hva som skjedde, og hva som ikke skjedde for ei uke siden. Og disse refleksjonene påpeker både det radikalt nye, og peker på mangler som det gjenstår å endre. Her vil jeg dele tre aviskommentarer:

1) Under vignetten "Det nye Europa" skriver Sezin Öney i den liberale (antimilitaristiske og lett AKP-vennlige) avisa Taraf 8. juni at sivilsamfunnets motstand har stilt maktens xenofobi som viser seg i forestillingene om utenlandsk innblanding og et komplott mot Tyrkia i skammekroken: Det virkelig komplottet er denne tankegangen, slår hun fast.

Jeg tenker at dette bruddet er uhyre viktig. De som har deltatt i motstanden her i Tyrkia nå, har klart å sette seg sjøl i sentrum og avvist vestliggjøringsforestillingene som plasserer dem i utkanten. Nei, Tyrkia blir aldri som før etter dette. Selv om vestliggjøringsideen og Øst-Vest-problematikken fortsatt vil prege debatten i lang tid, er hegemoniet brutt. En hel generasjon unge har opplevd at denne tankegangen er fiksjon.

2) Alper Hasanoğlu skriver i Radikal, den breie venstresidas kulturavis, søndag 9. juni om "Motstandens psykologi". Han sier: Det som skjer i Gezi er en radikal vending av forholdet mellom far og barn. Innenfor den tyrkiske familiestrukturen er dette en barnets revolusjon, og denne gangen ser det ut som om revolusjonen vil klare å endre far."

For å forstå denne refleksjonen er det viktig å se bruddet som denne bevegelsen, så snart den oppstod, representerte overfor den retorikken som statsministeren sjøl bygde på. Han var landsfaderen overfor folket, og utfordret plassen til republikkens grunnlegger, Mustafa Kemal Atatürk, hvis etternavn betyr "Fadertyrk." Det Alper Hasanoğlu betegner som "motstandens psykologi" er derfor svært vidtrekkende. Vil tyrkerne etter dette slutte å respektere fedrene? Neppe, men barna har oppnådd en ny respekt og skapt noe som fedrene er nødt til å ta hensyn til.

3) Et intervju med Teyfur Erdoğdu, amanuensis ved Yıldız teknologiuniversitet, står i avisa Zaman, søndag 9. juni. Her deler han sine synspunkter om Erdoğans strategi og om bevegelsens potensiale til å bryte med den etablerte maktstrukturen.

Når journalisten Samet Altıntaş spør: Hva ønsket statsministeren å oppnå? svarer Erdoğdu: For det første så han hvor stor hans støttegruppe var. For det andre fikk han hendelsene til å tilspisse seg. For det tredje ønsket han å se hvor sterk opposisjon han hadde. Om dette var planlagt fra Tayyip Erdoğans side, er det en strategi som går ut på å skape et kontrollert spenningsforhold. Det kan sammenliknes med en brannøvelse. Du tenner en brann under kontrollerte forhold og ser hvordan folk reagerer. Men i dette tilfellet fikk øvelsen mange resultat som man ikke hadde kunnet regne med.

Journalisten følger opp med å spørre: Hvordan vet du at det er en slik politisk strategi statsministeren har utført?
Erdoğdu svarer: Fordi han er ikke en statsminister som mangler sunn fornuft, evnen til å analysere eller evnen til å forstå folkets psykologi. Nå er folk veldig sinte på statsministeren. Men generelt er samfunnet autokratisk. I hundrevis av år har samfunnet vårt vært preget av militær skolering. Utdanningsdepartementet har på ti år ikke klart å endre på dette. Nå trengs det en radikal endring av dette.

Videre spør journalisten om bevegelsen er "sivil", altså om den springer ut av sivilsamfunnet, det som bygger på frivillig organisasjon.
Til dette svarer Erdoğdu: Ja, først. Men snart viste det seg fascistiske tendenser blant demonstrantene. Politiet fyrte opp under dette. Det er viktig å ikke hoppe bukk over dette. Det var til å begynne med maktens holdning som sier "jeg vet best" som fikk folk til å ta til gatene. I denne typen spørsmål blir ikke folket spurt om råd.

Armenerne i parken

Som mange har fått med seg var Gezi-parken fram til 1909 en militærforlegning, for det er fasaden av denne statsministeren sier han vil gjenoppbygge. De som protesterer mot dette, sier han ikke kjenner historien. Det færre kjenner til, er at parken før dette igjen var en armensk gravplass. Det er dette den armenske organisasjonen Nor Zartonk minner om her. Det store banneret sier: "Gata er motstand og frihet." Plakaten under sier: "Dere tok gravplassen vår, dere får ikke ta parken! Tyrkiske armenere."

Et valnøttre i Gezi-parken

Mandag 3. juni var det femti år siden den berømte dikteren Nazım Hikmet døde. På ei av de forlatte politibrakkene hang det en plakat som sa: "Nazım Hikmet fortsetter sitt landsforæderi i dag!!! Kampenheten" I Gezi-parken ble det hengt opp et stort banner med bilde av Nazım Hikmet og en strofe fra et av hans dikt: "Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken, det bryr verken du deg om eller politiet." Scenen i parken var inntatt av ballettdansere, skuespillere og operasangere som er blitt sparket fra jobbene sine ved offentlige scener som privatiseres. På kvelden samlet det seg etterhvert mange mennesker foran scenen, og Nazim Hikmets dikt ble lest høyt og sunget på melodien til Cem Karaca. Bare med en liten endring: "Jeg er et valnøttre i Gezi-parken". Et annet Nazım Hikmet-dikt som ble lest og sunget, var "Bu memleket bizim" 'Dette er landet vårt', til melodien av Yorum.  

Fra "Valnøttreet":

Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken,
det bryr verken du eller politiet seg om
Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken,
bladene mine rører seg som fisker i vannet,
bladene mine titrer som et bomullstørkle,
kast blikket ditt på meg,
tørk asketårene dine.



Fra "Dette er landet vårt":

Å leve som et tre, som et tre alene og fritt
Og som en skog, i brorskap
Dette er hva vi lengter etter

Mandag i Gezi-parken

Mandag morgen var ting nesten som før i Gezi-parken. Det var rolig. 

Barrikadene

På mandag stod denne bussen fortsatt synlig i hjørnet av Taksim-plassen mot Gümüşsuyu-bakken. Det har gått meldinger om at en bussjåfør forlot den slik på tvers av gata lørdag for å hjelpe demonstrantene.

Generalstreik

Allerede søndag 1. juni ble det oppfordret til storstreik på Istiklalgata. DISK og KESK er to store sammenslutninger av fagorganisasjoner i Tyrkia, for henholdsvis revolusjonære arbeidere og offentlig ansatte. 

Den utvungne samtalen i gatas parlament

Siden lørdag 1. juni er den betydningsfulle Taksim-plassen i Istanbul og hele Istiklal-gata overlatt til folket. Dette området er ikke en fristat, ettersom den folkevalgte kommunen opprettholder sine tjenester. Området preges snarere av den utvungne politiske samtalen, gatas parlament. Det er de levedyktige ideene som består, de andre faller, eller preller av før de når Gezi. På bildet tatt søndag 2. juni ses folk i samtale med hverandre og via mobiler, og forskjellige ytringer på plakater i Gezi-parken. Foran: "Verken AKPs neoliberalisme eller CHPs kemalisme." AKP er regjeringspartiet, mens CHP er det største opposisjonspartiet. 

Dans i parken

Feiringen startet ikke lenge etter at politiet var trukket ut av Gezi-parken. Dette bildet er tatt i parken søndag 2. juni.

Maskinene står i Taksim

Dette bildet er tatt søndag 2. juni, men ei uke etter at den voldsomme politiaksjonen ble igangssatt står fortsatt anleggsmaskinene stille ved Gezi-parken, Taksim i Istanbul.

Tyrkia ei uke etter aksjonen i Gezi-parken

I dag, fredag morgen, er statsministeren kommet tilbake fra sin reise i Nord-Afrika. Han fortsetter å skylde urolighetene på demonstrantene, og sier politiet har gjort som de skal, men at det skal etterforskes om politiet har brukt for mye vold. Samtidig blir han møtt av store folkemengder som støtter ham, og han fortsetter sin konfronterende linje. Denne utviklingen er farlig. Selv om Erdoğan ikke har "femti prosent av folket" som han før afrikareisen sa at han "tvinger til å holde seg hjemme," henvender retorikken hans seg fortsatt til et grunnfjell i partiets velgermasse, og det er slutt på at disse holder seg hjemme. Samtidig som politiets kampanje fortsetter, anvender statsministeren et språk som hisser opp disse gruppene mot demonstrantene. Resultatet kan bli stygt i Ankara og flere andre steder.

Samtidig møter Erdoğan motstand innad i partiet, og det blir spennende å følge utviklingen der.

Ingen keiser, men ikoner

Om vi ser på hvilke blomster som spratt ut under den tyrkiske våren på lørdag, aner vi hvor dypt opprøret stikker. 

Folkeopprør i Istanbul er ingenting nytt. Også i osmansk tid fantes opprør som maktet å få sultaner fjernet. Men det finnes også trekk ved opprøret nå som minner om at vi lever i Bysants. 

For det første: Hippodromen er mer en underholdning. Sport er organisasjon, og det gjelder å holde supporterne i sjakk. 

For det andre: Bilder er ikke døde. Brenn ikoner, og de gjenoppstår med økt styrke.

Ikonene på Taksim-plassen er Hrant Dink, Uzun Gezmiş og Nazım Hikmet. Til sammen representerer de maktovergrep og motstand fra republikkens første tid til AKPs regjeringsperiode. Hrant Dink, skutt på åpen gate i Istanbul i 2007, representerer også maktmisbruk fra førrepublikansk tid, ettersom han var en pådriver for diskusjonen om armenerutryddelsen.

Disse ikonene, som henges opp i parken, på Taksim-plassen og i Istiklal-gata, er med å gi mening og dybde til motstanden som nå er vekket. For mange som deltar, er bevegelsen en oppvåkning. Folk kommer sammen og beretter sine ulike historier om overgrep, historier som tyrkiske aviser og fjernsynskanaler har lagt lokk på. Samtidig som Tyrkia er vitne til verste politiaksjonen i nyere tid, opplever ofrene, demonstrantene hvordan sannheten blir fordreid i media som snarere videreformidler regjeringens unnskyldninger og diverse kommentatorers spekulasjoner om det videre politiske spillet istedenfor å få fram fakta. Situasjonen er ikke svart-hvit, men det foregår en kamp om hvordan demonstrasjonene oppfattes. Og for mange av dem som opplever denne fordreiningen av sannheten på nært hold, blir det som en oppvåkning: De gjennomskuer medias fiksjon, og finner sammen, ikke bare her og nå, de deler erfaringer. 

Det er derfor ikke nødvendigvis negativt når Gezi-parken nå hviler ut og konverserer istedenfor å samle folket om en ny leder. Motstanden mot at noen skal kuppe kampen har dels vist seg i det uttrykte ønsket om å dempe flaggbruken. Men motstanden har først og fremst vist seg som en effekt av det nyetablerte folkestyret sentralt i Istanbul. For flagg brukes likevel: Det tyrkiske flagget, ofte med bildet av Atatyrk på, Arbeiderpartiet, Anti-kapitalistiske muslimer, regnbueflagget, ofte med påskriften "Fred" på tyrkisk og kurdisk ... Når ingen av disse blir bevegelsens mest kraftfulle symboler, er det fordi de ikke evner å favne opprøret. Opposisjons-partiene i parlamentet har klokt nok innsett at de ikke har en sjanse. Derfor finnes ingen partipolitisk agitasjon for dem. Andre prøver, men kommer til kort. Taksim-plassen og Gezi-parken har siden lørdag vært en arena for å prøve og feile. Og de fleste feiler. Maktkampen virker organisk. Mellom tåregassangrepene har scenen i Gezi har gitt rom for revolusjonære, fagorganiserte, dervisjer, oppsagte skuespillere fra statlige teater, musikere. Nasjonalistiske uttrykk i rasistisk retning har ikke fått prøve seg her. Søndag kveld var det tendenser til å bli satt tilbake til 1970-tallet da mikrofonen ble gitt til revolusjonære advokater. Det mest slagferdige budskapet var likevel lesningen av Nazim Hikmets dikt: "Jeg er et tre i Gülhane-parken" - for anledningen forandret til "Jeg er et tre i Gezi-parken", tonesatt og sunget i kor. Ikonene viser slitestyrke. Men bærer de på løsningen? Peker de ut en retning for Tyrkia videre? Det er tross alt seks år siden tusenvis av demonstranter tok til gatene å ropte "Vi er alle Hrant Dink! Vi er alle armenere!" Hrant Dink var død, Hrant Dink lever. Men Dink var altså ikke i seg sjøl nok til å mønstre massene. En veggartist vil ha noe mer: "Revolusjoner trenger dikt. Skriv dikt!" er budskapet. 

Mitt inntrykk er også at det som hender akkurat nå, behøver egne klagedikt og nye dikt fulle av håp. Dikt som bryter medias onde sirkel av fortielse, og skaper grunnlag for en offentlighet der maktmisbruket ikke lenger kan skjules. Det blir et før og et etter Gezi. Men det gjenstår å se hvor dype endringene blir. 

Et hav av følelser i Taksim

Den snart ukegamle spontane massebevegelsen mot politiaksjonen som startet forrige fredag byr på et hav av følelser.

Det er ikke første gangen politiet massemønstrer i Taksim-området og skremmer folk med tåregass, og skader demonstranter ved å skyte tåregass mot dem på nært hold, og fjerner folk med vannkanoner. Men situasjonen som denne våren har oppstått i rundt Taksim-plassen, representerer likevel noe relativt nytt, og sjokket etter den massive politiaksjonen som startet forrige fredag, og fortsatt pågår på flere steder i Tyrkia, har ikke lagt seg. Vi vet ikke hvor ordren kommer fra, eller hvorfor den ble gitt. Vi forstår ikke statsministerens handlemønster. 

Det som er sikkert, er at politiets skremselskampanje forrige fredag provoserte fram en motreaksjon uten like. 

Først vrede: Etter utdrivelsen av hundre fredfulle demonstranter i Gezi-parken fredag morgen, reagerte stadig flere spontant: Dette finner vi oss ikke i lenger! Lokket gikk av trykkokeren. 

Mellom slagene glede: Tenk at vi kunne finne sammen! Det er dette samholdet vi har manglet! Gasstårer blandet seg med gledestårer fredag 31. mai. 

Sinne: Regjeringen må gå! Skulder til skulder mot fascistene! var kravene i det massene i Istilal-gata seig stadig nærmere Taksim-plassen lørdag. 

Lettelse i det plassen åpnet seg: Taksim er vår! Istanbul er vår!

Ny glød etter som opprøret og politiaksjonene sprer seg: Alle steder Taksim! Alle steder motstand!

Jubelen på søndag og i dagene som fulgte, ettersom Taksim forble vår.

Utmattelse og smågnisninger etter som Taksims frihet ikke var gratis. Kampene fortsatte i Besiktas og enda nærmere, i Gümüşsuyu. 

En ny vår: Men visst var det vår. Den innbitte motstanden så mange ulike grupperinger har båret på, fikk plutselig et nytt utløp. Opprøret har antatt proporsjoner som gjør at det blir vanskelig for de sittende partiene i parlamentet å komme unna med enkle løsninger -- som å bytte ut en minister og en politimester hist og her. Tyrkisk politikk utvikler seg ofte i rykk og napp -- men uansett hvordan det vil ende denne gangen, er det lenge til vi vet hva resultatet av opprøret blir. 

En viss utmattelse å spore i Gezi-parken

Det er det ingen som vet. Politiets voldsomme aksjon fortsetter over hele Tyrkia, og opprørets sentrum har flyttet til Kizilay-plassen i Ankara. Etter at Taksim-plassen ble gjeninntatt på lørdag, har politiets kampanje fortsatt. Ikke minst har kampen for å holde polititet på avstand stått rundt Besiktas og i hele bakken opp mot Taksim fra Dolmabahce-palasset til Gümüssuyu-parken. Området over John Carews tidligere hjemmebane, Besiktas-stadion, preges av barrikader som demonstrantene har skapt av murstein, politigjerder og utbrente biler. Kampen om virkelighetsframstillingen fortsetter. Erdogan har kalt demonstrantene en gjeng plyndrere, çapulcu, et ord som raskt er blitt tatt tilbake. Alle er çapulcu.

I går onsdag var en av islams helligste netter, til minne om profetens himmelfart. Denne helligdagen ble markert med bønn på Taksim-plassen. Når jeg kommer til Gezi-parken rundt midnatt, er den omgjort til en teltleir. Det blir ropt supporter-aktige slagord i et hjørne av parken, og refrenget er: "lalilalilailailalilailai lalilalilailai lalilailai lailailailai lailailailai - ÇAPULCU!"

Men scenen, som det har vært samlinger rundt tidligere kvelder, står nå helt tom. Mens tirsdag kveld, tross nye tåregassangrep fortsatt var preget av feiring på Taksim-plassen i form av sang og dans, var onsdagskvelden roligere. Man kunne merke utmattelsen og undringen blant parkfolket. Mange sovnet tidlig mens supportersangene fortsatte. Samtidig satt folk og snakket sammen i små grupper, mens de sjekket smarttelefonene sine for nye sjokkerende meldinger om politiaksjonens utvikling rundt om i landet. Bilder fra Rize viser tumulter der demonstranter, politi og regjeringsvennlige grupper barker sammen. Regjeringsvennlige bander har det heldigvis vært lite av i Istanbul. Mens supporterne til fotballagene Fenerbahce, Besiktas og Galatasaray har funnet sammen i motstanden mot politiaksjonen, glimrer Kasımpaşa, hvis stadion er oppkalt etter statsministeren, med sitt fravær. Samholdet mellom de tre store kommer ikke til å vare evig, men det er lenge til sesongen åpner igjen ... Kasımpaşa kommer nok til å preges for alltid. Neste stormøte på Recep Tayyip Erdogan-stadion kan bli stygt.

Onsdag var forøvrig dagen da Taksim-plattformen la fram sine krav i møte med statsministerens vikar, Bülent Arınç, ettersom statsministeren er ventet tilbake fra sin Marokko-reise først i dag, torsdag.

I parken er folk, uansett bakgrunn, enige om at Tayyip og regjeringen må gå. Endel av disse har nok aldri stemt, endel har stemt AKP i sympati med reformene som partiet har gjennomført. Mange av dem som har opplevd politiets skrekkaksjon på nært hold i snart ei uke, mener at partiet må forsvinne.

Hva demonstrerer folk for i Tyrkia nå?

Det skjer mye i Tyrkia hele tida nå. På den sjette dagen etter at opprøret startet i Gezi-parken, vil jeg kort oppsummere hvorfor det demonstres her i Istanbul:

1) Natur og miljø. Slagord: Taksim er vår, Istanbul er vår osv. 

2) Regjeringen,  og først og fremst statsminister Recep Tayyip Erdoğan, må gå. I seg selv to viktige slagord.

3) Politiets maktmisbruk må stanse. Eller som det heter her: Skulder til skulder mot fascismen.

4) Media fungerer ikke. Media er til salgs. En symptomatisk reaksjon er boikotten mot Garanti Bankasi,  en bank tilhörende Doğuş Holding, som også eier tv-kanaler som fortsatt ikke kringkaster nyheter om oppröret. 

I Norge har spesielt punkt to og tre fått oppmerksomhet. Men utgangspunktet, hensynet til naturen og motstanden mot megalomanistiske utbyggingsprosjekt overalt i folks närområder, er og blir viktig. Ikke bare var dette "gnisten" som fikk opprøret til å starte. Det, sammen med politiets maktmisbruk, var grunnlaget som fikk grupper som vanligvis står så fjernt fra hverandre til å enes i protest.

Kravet om regjeringens og statsminister Erdoğans avgang har av mange blitt avfeid som fjernt i et demokrati som Tyrkia. Men Tyrkia er ikke bare et representativt flertallsstyre, slik statsministeren mener at "vårt demokrati" er. Tyrkia er et konstitusjonelt demokrati, og her i opprörets kjerne virker ikke disse kravene like fjerntliggende.

Politets maktmisbruk må jeg skrive mer om siden. Det stikker dypere enn akkurat hva vi ser i alle nyhetskanaler nå.

Medias problemer i Tyrkia stikker også dypt. Tyrkia er det land i verden med flest journalister i fengsel. Dvs. det finnes et korps av uredde journalister i dette landet, ikke bare gatedemonstranter. Hvorfor fungerer likevel ikke den offentlige debatten til folks fordel? Dette er det viktigste spörsmålet å diskutere i Norge, tror jeg. Hva kan norske mediehus bidra med for å stötte tyrkisk demokrati. Det holder ikke at norske aviser og tv "dekker Tyrkia". Norske mediehus må investere i tyrkisk demokrati ved å skape plattformer for diskusjon om disse tingene med tyrkiske redaktörer.

Gatas poesi, 1. juni 2013

Det sårer nok ikke franskmennene noe videre når kultursenteret deres øverst i Istiklal-gata er blitt merket av gatas poesi.

Istanbul er Byen

Byen er sivilisasjon. Å være på Taksim med millioner av mennesker uten noe som helst sikkerhetsoppbud kan virke skremmende. Men det kollektive minnet fra 1977 sitter i ryggmargen på istanbulittene. 1. mai det året utbrøt det panikk på Taksim-torget da skudd ble avfyrt under demonstrasjonene. Et førtitalls mennesker døde i kaoset i bakgater som denne. 1. juni høres rop: Sakte, ikke spring! Dette skjer hver gang en bombe med tåregass eksploderer. I samme øyeblikk som folkemassen instinktivt rykker bakover, reagerer de rasjonelt på disse tilropene og unngår panikk.

Taksim er vår

I tretida lørdag ettermiddag ble det kjent at presidenten hadde ringt statsministeren og sagt at politiet måtte trekkes ut fra Taksim-torget. Demonstrantene inntar torget, her med Gezi-parken i bakgrunnen. 

Marsjen mot Taksim, 1. juni 2013

Istiklal åpner seg, og nærmere Galatasaray-gymnasiet blir resultatet av politiets voldsomme maktbruk synlig. Demonstrantene går i ring rundt en stor vanndam farget rød, kanskje av kjemikalier som inngår i appelsingassen.

Istiklal-marsjen i Istanbul, 1. juni

Demonstrantene trosser tåregassen og beveger seg framover mot Taksim-torget.

Istiklal-marsjen, 1. juni

Like utenfor politibarrikadene ved Odakule på Istiklal: En mann sprayes i ansiktet for å lindre smertene av peppersprayen.

Istanbuls folkestyre

Observasjoner og refleksjoner skrevet i Istanbul søndag 3. Juni, med tilbakeblikk på vårens hendelser:

Mens kampene mellom demonstranter og politi fortsetter flere steder i Tyrkia, opplever istanbulittene en helt ny situasjon i hovedgata Istiklal og stortorget Taksim etter at politiet trakk seg ut lørdag ettermiddag. Her, og i den truede Gezi-parken, der politiet slo brutalt til og fjernet hundre demonstranter fredag morgen,  finnes det nå ikke en eneste politimann. Motdemonstranter er heller ikke å se I folkehavet. I det enorme området som folkemassene nå har gjeninntatt, opplever tyrkerne et helt unikt folkestyre.

   Og det rare er at det fungerer så bra!  For når Taksim-torget har vært stengt i flere måneder og politiet ved flere anledninger den siste måneden har barrikadert Istiklal-gata og skadet hundrevis med tåregass, har mantraet vært: Det er for deres egen sikkerhet!

Sjokket var stort 1. mai, da alle atkomstveier til Taksim ble stengt. Metroen stanset, ferjene over Bosporosstretet sluttet å gå, og bruene over Det gylne horn ble hevet. I en tid da myndighetene har hatt svært vanskelig for å forklare hva som skjedde under terrorangrepet i Hatay-provinsen, der over femti personer mistet livet 11. mai, har istanbulittene i møte med politiets barrikader murret om at den største terroristen er regjeringspartiet AKP. Selv om det altså er et mildt islamistisk parti det murres over, har misnøyen vært sterk også i muslimske miljø der Istanbul ses på et forvalteransvar som ingen sultan får skalte og valte med som han vil.

            Hadde statsministeren i disse tidlige mai-dagene begitt seg til Istiklal og sidegatene som en tidligere sultan i forkledning, kunne han ha forstått hva som var i gjære, og nå kunne han sett tilbake på disse dagene med murring som et kjært minne. For i demonstrasjonene nå er et av de mest brukte slagordene ”Tayyip må gå!” På vegger og murer står det også sexistiske og lett motstridende, meldinger som: ”Horungen Tayyip,” ”Tayyip er ei ræv,” ”Kuk-Tayyip!” ”Ta mora di og dra!” og ”Kom hit, Tayyip. Mora di òg!”

Det var spesielt å være med på å innta Taksim-torget lørdag kveld. Ettersom demonstrantene rykket fram bak politiets forlatte barrikader, ble ødeleggelsene synlige. Brolegning revet opp, en stor vanndam farget rød – av blod? Eller av kjemikalier som er blitt brukt? Ramponerte forretningsfasader. Det gikk allerede på fredag meldinger om at politi knuste vinduer for å sverte demonstrantene. Det rare er at slike knuste butikkvinduer ikke finnes lenger ned i gatene, utenfor det som fredag og lørdag var politiringen rundt Taksim, for her var det nok av demonstranter som kunne ramponert butikker og andre lokaler om det var det de ville. De ville ikke det. De ville til Taksim, og de rykket fram og tilbake mot politibarrikadene idet de kollektivt motsatte seg instinktet som sa ”løp” når skuddene smalt og gassen spredde seg blant dem.  Like raskt som en hørte skudd og det rykket i kroppen, ropte folk: ”Rolig! Ikke løp! Og ganske snart: På´n igjen!” Det ligger i navnet at istanbulittene er bymennesker, og er det en ting de nå demonstrer tydelig er det hvordan det går å handle kultivert og veldisiplinert i flokk. 

 På Burger King står en beskjed fra i går fortsatt på veggen: ”Førstehjelp!” I Gezi-parken står nødsentralen, teltet der legestudenter hjalp skadde som fredag og lørdag ikke fikk slippe ut av politiringen.

            På søndag var mye som før i folkestyrets domene. Kommunens søppelbiler var som vanlig tidlig ute og rydda. Butikkene åpnet utover dagen. På ettermiddagen var det fullt av folk. Men alt var ikke som før: Av og til brøyt det løs applaus. Innimellom våknet kampropene: ”Regjeringen må gå!” ”Skulder til skulder mot fascistene!” ”Taksim-torget er vårt! Istanbul er vår!” Gateselgere solgte øl. Et par innovative sjeler så i ly av folkestyret sitt snitt til å tjene noen ekstra kroner og samtidig protestere mot Ankara, der parlamentet stadig innskrenker alkohollovgivningen.

Taksim-torget var et eneste stort festivalområde. Her og der hørtes trommer, fløyter og sekkepiper. Folk danset.

I et hjørne av Gezi-parken poserte folk foran vrakene av utbrente politibiler og brakker. I en utbrent politibuss  hengte to ungdommer opp et banner som sa: ”Politiet tente på da de dro, folket slukket brannen.”

Og alle grupperinger var der, noen med banner: Kurderforeninger, fotballsupportere i alle farger, ansatte ved offentlige kulturinstitusjoner, antikapitalistiske muslimer, lhbt-bevegelsen, diverse småpartier, men ingen av partiene i parlamentet, gamle, unge, kvinner og menn fagforeninger som varsler generalstreik.

”Om Tayyip og regjeringen kan kommet til å gå av?” Jeg spør en smilende mann som har plassert seg i en lenestol oppå ei forlatt politibu. Her sitter han og skuer utover Taksim, mens han hviler foten som er blitt truffet av en tåregasspatron.

”Det er mulig,” svarer han. ”Denne situasjonen er helt ny. Nå kommer det an på hvordan opposisjonspartiene stiller seg. Spesielt Nasjonalistpartiet har jo hittil i stor grad samarbeidet med regjeringspartiet. Det beste hadde vært om det ble skrevet ut nyvalg snart. Det blir også viktig med støtte fra EU og USA. EU-prosessen fortsetter, og kan brukes til å støtte reformkreftene. Det kan ikke stanse her.”

”Om generalstreik er mulig?” Jeg spør en ansatt i en skobutikk. ”Om det er det folket vil ha,” svarer ekspeditøren.