Apropos påpekninger av skeiv mediedekning av Tyrkia etter 15. juli

Over to uker er gått siden kuppforsøket i Tyrkia, og mye er skjedd siden da. Jeg tenkte bare i korthet kommentere følgende (men nå når jeg poster innlegget, ser jeg at det er blitt lengre enn jeg først tenkte, uansett): Offisiøse røster i Tyrkia hevder med stadig større tyngde at "vestlige medier" er skeive, mangelfulle, ondsinnede osv. Vel, her på berget bør den typen anklagelser tas med en klype salt ettersom de kommer fra et gjennomsensurert samfunn der det foregår en klappjakt på annerledes tenkende og andre terrorister. På den annen side: Ja, om vi ser på dekningen av det som har skjedd etter kuppforsøket, er det visse generelle forskjeller i tyrkisk media og vestlig media. Jeg tenkte dele noen tanker om det her. (PS. Det er lov å kommentere og stille spørsmål nedenfor):

1) For det første: Når det gjelder gjennomgangen av hva som skjedde 15.-16. juli, har norske, svenske og internasjonale medier vært svært nyanserte og åpne for å formidle uvisshet midt i alle opplysningene som er kommet. Det er bra - for det er forsatt mye vi ikke vet! Tyrkiske medier er ikke mindre opptatt av å få fram detaljene i det som skjedde under kuppforsøket, men store deler av dem, ikke minst fjernsynskanalene, som er det mediet som konsumeres mest, er preget av bombastiske slutninger som enten bygger på konspirasjonsteorier eller er sterkt preget av slike. Kritiske røster finnes ikke bare bak fengselsmurene, men de når ikke gjennom til den massive majoritet.

2) For det andre: Når det gjelder de pågående reaksjonene på kuppforsøket har vestlige medier viet de omfattende utrenskningene i offentlig sektor i form av fengslinger og oppsigelser stor oppmerksomhet. Det er også bra. Hvis jeg skal legge til et lite ønske, er det at journalister og redaktører kan bli bedre på å sammenlikne: Hvor mange av Tyrkias lærere har fått sparken? Hvor omfattende er utrenskningene i Tyrkia nå sammenliknet med i USA under McCarthy på 1950-tallet eller i Norge 1945 - om det er interessante sammenlikningsgrunnlag? Forholdstall er i alle fall ofte mer interessante enn reine tall, og på det punktet er mitt inntrykk at tyrkiske aviser ofte er flinkere. Ellers blir heldigvis ikke massefengslingene og oppsigelsene holdt hemmelig i Tyrkia heller, men innramminga er en annen. For mange kanaler i Tyrkia er det viktig å vise at staten er sterk i kampen for å beskytte demokratiet - et begrep som fra regjeringshold nå nærmest er blitt synonymt med det patriotiske begrepet "folkeviljen". Vestlig media skriver på den annen side om tortur, noe som neglisjeres i patriotiske kanaler i Tyrkia.

3) For det tredje: Den voldsomme patriotismen som viser seg både i den folkelig oppslutningen om Tyrkias valgte president ute i gatene og i 3-partienigheten i parlamentet, har, for å si det forsiktig, fått større dekning i Tyrkia enn i vestlige medier. Er det bra eller dårlig? Fra patriotisk hold i Tyrkia hevdes det at det er urettferdig at resten av verden ikke vil være med å feire seieren for det tyrkiske demokratiet. De mener at utrenskningene er nødvendige, og ser for seg at dersom vestlige medier hadde fått med seg jubelrusen blant dem som feirer at kuppforsøket ble slått tilbake, så ville de også forstått at de pågående utrenskningene var nødvendige. Jeg tror ikke det henger sånn sammen, og jeg tror ikke nødvendigvis at de som går hardt ut mot "vestlige medier" egentlig tror det henger sånn sammen heller. Jeg kommer snart tilbake med en mulig forklaring på hvorfor disse krava kommer. Men la meg først kommentere påstanden om at punkt 3 her bør henge sammen med punkt 2. For å gjøre det tydelig, så tror jeg det er viktig å holde disse punktene fra hverandre. Altså: Det er bra og viktig at medier i Norge og andre land gransker kuppforsøket og utrenskningene som følger etterpå, uavhengig av hvordan tyrkiske myndigheter, massemedier og et etterhvert svært så striglet rettsvesen vurderer disse hendelsene. 

Når det er sagt ... så vil jeg si meg enig i at den folkelige massemønstringen om konsesus som Tyrkia har sett de siste to ukene ikke har fått tilstrekkelig omtale i vestlige medier. For: Uansett hvordan man vurderer den, så er den spesiell, blant annet fordi den omfatter sekularister, islamister og nasjonalister - en uvanlig brei koalisjon, og presset øker nå på kurderne og Folkas demokratiske parti (HDP), som er det fjerde partiet i parlamentet, for at de skal velge side, "med konsesus" eller "for terror". Massemønstringene er også spesiell fordi den tar opp i seg mekanismer som likner mekanismer vi kjenner fra Den arabiske våren i 2011 og Gezi-demonstrasjonene i 2013: Det er folket som stagger kuppforsøket, det er folket som samler seg i gatene, hyller sin valgte leder og feirer demokratiet. Jeg sier "mekanismer som likner" for en viktig forskjell er jo at demonstrasjonene og massemønstringene som pågår i gatene nå, kommer på oppfordring fra presidenten og heies fram av massemediene. Likevel: Det ligger mer bak når denne massemønstringen fungerer. Enkle anvisninger fra toppen kan ikke forklare alt som skjer. 

Så, hvordan kan situasjonen i Tyrkia beskrives nå to uker etter kuppforsøket. Vel, vi får se hvor lenge det varer, men både den parlamentariske situasjonen og den synlige oppslutningen ute i gatene, tilsier at Tyrkia i dag er et konsesusdemokrati ledet av presidentens "folkevilje". Dette er ett viktig element i det som skjer. Noe av det mest oppsiktsvekkende med utviklingen etter kuppforsøket for to uker siden, er den massive oppslutningen om folkeviljen, et sentralt begrep lansert av Erdogan like etter Gezi-demonstrasjonene i 2013. For det første utraderer den individenes vilje til fordel for den kollektive for dem som tilslutter seg den, for det andre godtar den konspirasjoner om fienden som en samling lettstyrte instrumenter i hendene på fremmede makter, begge "viljene", både folkeviljen og terrorviljen har blitt personifisert av to mannspersoner. Dette er et annet viktig element. Massemønstringene i dagens Tyrkia innebærer tilslutning til ideen om at "Orientens folk" ikke kan tenke selv. At de lett lar seg manipulere av overmektige, rasjonelle hoder i Vesten, er en oppfatning som hevdes med styrke fra øverste hold i Tyrkia og med brei tilslutning i folket. Ironisk nok er orientalismen altså et sentralt element i det tyrkiske konsesusdemokratiet. Ironisk, for ifølge Edward Said var orientalisme et sentralt element i ideologien bak vesteuropeiske lands imperialisme og kolonialisme, særlig i en periode fra 1800-tallet og fram til første verdenskrig. Historien vender aldri tilbake, men den gjør i blant lumske krumspring ... Det kan virke som om de offisiøse røstene fra Tyrkia i dag er mest opptatt av å bekrefte denne teorien i sine sterke utbrudd mot "vestlige medier". Vi/dem-tenkningen er et så sentralt element i dagens tyrkiske patriotisme at jeg mistenker at dagens utfall mot skeive framstillinger i "vestlige medier" snarere bygger på denne splittende tankegangen enn på et reelt ønske om å nå fram til en enhetlig framstilling av hendelsene. Som en note til slutt: Jeg sa det allerede i 2013. Tross gapet mellom Gezi-demonstrantenes "frie parlament" og Erdoğans partimøter under parolen "Folkets vilje", var det en ting de hadde til felles: Ytringene om at fremmede makter vil Tyrkia vondt og enten splitter folket (på partimønstringene) eller utnytter det gjennom kapitalen (Gezi-parlament). Tross kritiske gjennomganger på kryss og tvers av diskursene i begge leirene etterpå, blei den iboende nasjonalismen hos dem begge bare hengende. Der og da glei slike bombastiske ytringer igjennom uimotsagt. Det var så mye folk var uenige om som måtte diskuteres. Hvem tok seg tid til å granske det alle var enige om eller ikke orket å si noe imot? Konsekvensen var at det rådet en stille konsesus om en type nasjonalisme som dyrker enkle forklaringer og fiendebilder. Det virket illevarslende med tanke på hvilket regime som eventuelt skulle ta over for det som mange demonstrerte mot i junidagene 2013. For dersom regjeringen inntil da i alle fall til dels hadde bygd på en form for islamisme, hvilken ideologi kunne vise seg sterk nok til å bære et alternativ?

Helt til slutt: Mange demokratier virker innenfor rammen av en nasjonalstat. Tross alt nytt ved det som skjer i Tyrkia, er det ikke unikt for dette landet at patriotisme er en drivkraft i samfunnet. Det er et unikt eksempel på at det er sånn. Denne tendensken kan altså godt få mer rom i medier utenfor Tyrkia uten at redaksjoner skal føle seg presset til å skrive på bestilling fra et bestemt hold. Om det fester seg som en sannhet at feiringen av demokratiet i Tyrkia bare dekkes i hjemlandet, kan det jo bidra til isolasjon for dem som lever med denne patriotismen nå. En forutsetning i dekningen utenfra bør være å neglisjere vi/dem-tankegangen og øst/vest-skillet. Midt oppi alt det nye som skjer i Tyrkia nå, så er detaljene tross alt ikke helt enestående. Det finnes nok av erfaringer å sammnelikne med utenfor Tyrkia, så her bør det ikke mangle på vinklingsmuligheter.