Av Sine Ergün
Omsett av Gunvald Axner Ims
Kvar dag i fleire veker har vi
som kallar oss venner av Aslı, skrive ein ny kronikk
i denne serien. Med orda våre ønskjer vi å halde kravet
vårt fast på dagsordenen. Vi vil vere ein stemme for Aslı
Erdoğan, Necmiye Alpay og alle andre som betaler prisen
for å krevje fred.
Eg har ikkje noko å leggje til det som
har vore skrive før, og eg kjenner ikkje for å ytre håpefulle ønske om
framtida, har aldri vore nokon optimist. Eg kjenner meg ofte einsam, hissig og
utålmodig. Det er som om det verkelege, forsvinn. Det eine tastaturslaget etter
det andre – det er mest så eg mister kjensla for stad og retning, kjenner meg framandgjord
overfor alt eg kjende grunnen til. Eg har nok aldri kjent at eg riktig høyrer
til, men no blir eg utstøytt, som ein fiende. Eg vil bort. Og kva meir? Eg vil slå
tilbake.
Kva skjedde med humanitet og sjølvrespekt? Ein ting er sikkert, og det
er at slike verdiar ikkje handlar om å vere positiv eller negativ. Dei er
universelle verdiar, føresetnader for å vere menneske, noko vi må verne og
aldri gå bort ifrå. Dei handlar om kva kvar enkelt må gjere, utan synlege
resultat, i forsøk på å byggje og spreie eit medvit, medan det verkelege, flyttar
rundt frå ei ramme til ei anna, og ein prøver å gløyme. Eg veit at dagane vi
gjennomlever, vil gå over. Det vil komme lysare eller mørkare dagar. Enten gjer vi noko med dei søte uttrykka vi
har, som kjem til kort i møte med livet, eller så vil livet sjølv gå i
gløymeboka. Ein dag når vi blir store, vil det gå opp for oss at fred er noko
vi treng, alle saman. Eller kanskje vil det ikkje det. Fram til den dagen må vi
lære oss å vere tålmodige og skape nye vegar når vegen blir sperra for oss.
Det ligg ikkje håp i tiltaksløyse, vi må bli sta så det
held. For det går ikkje over, behovet for det verkelege. ”Det trengjer seg
ikkje inn i det verkelege som ei pil. Nei, det er meir som at det deler seg, løyser
seg opp og siver inn i kvar sprekk” (frå Aslı
Erdoğans ”Samtale med ei eremittsjel”
i samlinga Ein gong til).
I dag sa far: Du veit vi er blitt sytti år, så
vi held det ikkje ut om det hender deg noko. Då tenkte eg på alle dei
hundrevis, nei, tusenvis, av mødrane og fedrane som held ut. Så, kva hjelper
det? Fire tusen tastaturslag, eitt ord: Fred. Blir det fred av at eg skriv dette?
Sjølvsagt ikkje. Vi skal slå freden fram, rad for rad. Han skal trengje inn i
kvar sprekk, kanskje dele seg inni oss, for så å einast og bli endå sterkare. Det
handlar altså ikkje om å håpe, men om å følgje det grunnleggjande behovet i
oss, retten til å vere menneske. Ein dag vil alle trengje fred, når mørket
har falle over oss alle. Men skal vi sitje stille og vente til det skjer?
Fire tusen teikn, eitt ord: Fred. Det blir
ikkje lett. Vi legg ut på ein veg nokre meiner er meiningslaus. “Kva er vitsen?”
vil vi høyre titt og ofte. Kanskje det vil koste meir enn vi trudde, for nokre
betaler jo ein høg pris allereie.
Eg vil ikkje skrive om kjensler. For spør
du meg, står dei for det mest foranderlege og vaklevorne i oss. Så la oss
leggje kjenslene bort: håp, fortviling, kjærleik og hat. La oss heller snakke
om kva det er å vere menneske, om kva som krevst for å vere menneske, om galskapen
i eit samfunn som lever i krig sjølv utan at nokon har rørt dei, om kor lenge
vi har vore ufrie i tanke og sinn.
Aslı sit i fengsel, og vi er ikkje frie.
Kor lenge har det vore slik? Kvar dag vaknar
vi til ein dagsorden som endrar seg så fort at vi ikkje rekk å leggje merke til
at vi er ufrie eingong. Diskursen endrar seg, kvar dag støyter vi på velbrukte
ord som demokrati i heilt ny meining. Vi søkjer ein veg medan grunnen sklir
bort under oss.
Fire tusen teikn, eit ord: Fred. Kva er
vitsen? Det vil tida vise. Inntil vidare gjeld det å finne ein veg, ikkje
basert på tiltakslause håp, men på urokkeleg staheit.