Det gynske hus

Islamske sørgesanger til minne om 22. juli

2011-08-21T15:57:00.004+01:00

I dag, 21. august, er det konsert i Oslo spektrum til minne om ofrene etter angrepa 22. juli. Jeg er ikke i Norge nå, jeg er i Istanbul, men jeg leste programmet til konserten på NRK, og ble sittende å høre på endel av sangene på Spotify. Det er ei fin liste med sanger, dikt og komposisjoner fra flere land: Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og USA. De to siste sangene jeg hørte på fra lista, var Melissa Horns "Kungsholmens hamn" og Beethovens symfoni nr. 7.

I neste omgang ble jeg sittende å tenke: Hva om konsertarrangørene ville invitert en artist fra Tyrkia? Hvilken artist ville man spurt da? Hva finnes av sørgesanger og kjente artister fra den islamske delen av Europa, som terroristen Anders Behring Breivik hata så sterkt at han var villig til å drepe mange mennesker? Etter å ha tenkt litt, lytta litt, og søkt meg fram på nettet etter hva som finnes allment tilgjengelig, har jeg valgt ut et lite knippe av sørgesanger som er kjente og kjære i denne delen av verden - og naturligvis også for veldig mange i Norge. Her er sangene jeg har lyst til å dele:

1) "Ben küskünüm feleğe," her fra Youtube sunget av Bülent Ersoy. Denne fortvila sangen er også lett tilgjengelig via Spotify. Bülent Ersoys versjon er henta fra albumet "Bizim Hikayemiz", som betyr "Vår fortelling" og kom ut i 1989. Her er teksten, på tyrkisk og norsk:

Ben küskünüm feleğe
Düştüm bitmez çileye
Nerelere gideyim
Kara bahtım gülmeye
Ben küskünüm feleğe
Düştüm bitmez çileye
Ben ne ettim feleğe
Verdi bana bu derdi

Yıllardır hep ağlattın
Şu gönlüm güldürmedi
Ben küskünüm feleğe
Düştüm bitmez çileye

Jeg fortviler over himmelen

Over den uendelige lidelsen jeg blir utsatt for

Hvor skal jeg gjøre av meg, mørke skjebne, hvor kan jeg le?

Jeg fortviler over himmelen

Over den uendelige lidelsen jeg blir utsatt for

Hva har jeg gjort mot himmelen?

Den har gitt meg denne plagen

I årevis har du bare latt meg gråte

Det hjertet, min kjæreste, lot meg ikke le

Jeg fortviler over himmelen

Over den uendelig lidelsen jeg blir utsatt for

Den lidelsen

2) "Yaktılar Halim'imi" av Sezen Aksu, igjen fra Youtube. Også denne sangen er tilgjengelig på Spotify, og den skriver seg fra albumet "Işık Doğudan Yükselir", som betyr "Lyset står opp i øst". Det kom ut i 1995. Teksten henspiller på det lenge uoppklarte mordet på journalisten Abdi Ipekçi, som også er en sentral allusjon i Orhan Pamuks roman "Svart bok", utgitt 1990.

Martılar havalandı çığlık çığlığa
Bir ağıt yaktılar
Küheylanımı üç beş kafir şafakta
Yol ağzına attılar

Hava ağır nemli, aylardan şubattı
Simsiyah bir mermer misali
Yüzün caddeye aktı
Gece sağır, gece dilsiz
Korkuya yattı

Çifte pusu kuruldu
Yetişin Halim vuruldu
Bir kahpe hançer
Ucunda kanıyor gülüm

Yaktılar Halim'imi yaktılar ah
Yaktılar Halim'imi yaktılar ah

…

Måkene skreik opp og letta i flokk

De sang en sørgesang

Midt i gata slengte en gjeng med jævler araberhesten min fra seg ved soloppgang

Lufta var isende grå denne morgenen i februar

Ansiktet ditt var som beksvart marmor

Og rant utover gata

Natta var døv, natta var stum

Den ga etter for redselen

Det ble danna et par vaktstyrker

Skynd dere, Halim er skutt

Min kjære ligger og blør

Ved siden av en jævlig kniv

De skøyt min Halim, ah

…

Måkene skreik opp og letta i flokk

De sang en sørgesang

Midt i gata slengte en gjeng med jævler araberhesten min fra seg ved soloppgang

Lufta var isende grå denne morgenen i februar

Ansiktet ditt var som beksvart marmor

Og rant utover gata

Natta var døv, natta var stum

Den ga etter for redselen

Det ble danna et par vaktstyrker

Skynd dere, Halim er skutt

Min kjære ligger og blør

Ved siden av en jævlig kniv

De skøyt min Halim, ah

…

3) "1980" av Sezen Aksu, igjen fra Youtube. Også denne er tilgjengelig på Spotify. Se her for mer om hendelsene i 1980.

Sigaramın dumanına sarsam saklasam seni
Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri
Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni

Yokluğun ah yol yol olsa uzasa unutmam seni
Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri
Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni

Akşam vakti sardı yine hüzünler
Kalbim yangın yeri gel kurtar beni senden
Akşam vakti dolaştım sokaklarda
Yırtık bir afiş seni gördüm duvarda

Sigaramın dumanına sarsam saklasam seni
Yokluğun ah yol yol olsa uzasa unutmam seni
Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri
Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni

Jeg røyker og tenker: Om jeg bare kunne omfavne denne skya og ta vare på deg

Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake

Ikke gå, ikke gå, kjæresten min

Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg.

Ah, nå er du borte, og om tida går, så kommer jeg aldri til å glemme deg

Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake

Ikke gå, ikke gå, kjæresten min

Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg.

Det er kveld, og jeg er full av melankoli

Hjertet mitt brenner, kom og redd meg ut av grepet ditt

Det er kveld, og jeg har streifa om i gatene

En revna plakat, der så jeg deg på veggen.

Jeg røyker og tenker: Om jeg bare kunne omfavne denne skya og ta vare på deg

Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake

Ikke gå, ikke gå, kjæresten min

Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg.

4) "Halepçe" av Şiwan Perwer, igjen fra Youtube. Denne sangen er på kurdisk, og handler om Saddam Husseins gassangrep på befolkningen i Halabja, 1988. I denne sammenhengen nevner sangen også atombombene i Japan og napalmangrepa i Vietnam. Dette innholdet er kanskje ikke noen god parallell til det Norge nettopp har opplevd, men gir kanskje et perspektiv på saken som kan være verdifullt likevel. Siden teksten er på kurdisk, er ikke jeg den rette til å oversette den:
Wey lo lo, wey lo lo wey lo
Wezê daketim kel û kaşxanan
Wezê daketim serê birc û van dîwaran
Wezê bi serkela dilê xwe de mijûl ji xeman û kulan û derdan birîn in ax de wey lo lo lo wey lo…
Dîsa bombe û baran e
Her derê girtî mij û dûman e
Dîsa nale-nala birîndaran e
Dengê dayika tê li ser lorikê wan e
Bavik bi keder xwe davêjine ser zarokan e
Lê zarok mane bê nefes, bê ruh û bê can e
Ax birîndar im wey lo lo lo wey lo
Hey lê lê…. wey lê lê… Ferman e ûy… hawar… hawar…
Dîsa li me ferman e
Li jor tête gire-gir û hume-huma bavirok û têyaran e
Her der xistiye nava agir û mij û dûman e
Li jêr tête qîre-qîra zarokan, hawara dayik û bavan e
Dîsa dîrok xwe nû ve dike weke carek ji caran e
Weke Diyarbekir, weke Palo û Gênc û Agirî, Dêrsim
Weke Mahabat û weke Berzan e
Îro dîsa li Deşta Silêmaniyê, li kêleka Hendirê, li bajarê helebçê
Fermana me Kurdan e, ferman e, ferman e…
Dîsa hatin qelandin zarok û zêç tev dayik û bavan e
Ax hawar… li me ferman e… li min ay… ax birîndarê we me, li min oy…
Erê hey lê lê… Here hey lo lo…
Hawar Kurdno hûnê bikin bilezînin
Hûnê kaxiz û pênûsekê bibînin binivsînin
Dinya alemê pê bihesînin
Serok û rêberên Kurda li hev bînin
Bira yek bi yek bin ji halê me Kurdan re tiştekî ji dinyayê re binnivsînin
Bira xelq û alema pê bihesînin
Da ku çarekê ji halê me Kurdan re bibînin
Me ji bin vê bindestiyê derînin hawar hawar
Heyfa Kurdistan ku îro dişewitînin
Agir li serê me Kurdan dibarînin ax de ay ay… lo lo ax de li min birîndarê we me…

5) Ropet til morgenbønn, her fra Youtube. I boka "Istanbul. Minnene og byen," skriver Orhan Pamuk at det finnes en egen Istanbul-melankoli, en hüzün, som er en mer kollektiv følelse en annen melankoli og tristesse. Pamuk knytter denne sentimentaliteten til islam og trua på en, ensom gud som på et visst tidspunkt har funnet ensomheten så uutholdelig at han har skapt verden, og nå lengter etter å oppnå felleskap med verden og menneskene igjen. Et uttrykk for denne tanken er ropet til morgenbønn som runger utover byen like før soloppgang. En transkripsjon og en oversettelse av teksten finnes her.

Aldri utlånt

2011-01-18T00:37:00.000+01:00

Nynorsk Antikvariat har vore så vennleg å sende meg ei raus liste med sikkert tusen lyrikkutgjevingar til halv pris. Og lista gjev eit til tider brutalt bilde av lyrikkens kår i Noreg:

CESAIRE, AIME. Halshugget sol. Dikt i utvalg. Gjendiktning og forord ved Halvor Roll. Oslo 1982. Gyldendal. 8vo. 66 (+1, + 5 blanke) s. Originalt gult omslag med raud og svart ryggtittel. Utrangert bibliotekbok med lånekort i lomme. Har ikkje vore utlånt. Bokmål.
T.nr.: 13022 kr 60,00. 50% rabatt kr 30,00

Endå godt at det er ei omsetjing. Så er det sikkert nokon som har lese henne på originalspråket.

Biblioteket har stengt

2011-01-17T20:59:00.001+01:00

Så er Peer tilbake i Gamlelandet, og har fått sitt første underlige gjenmøte med Universitetsbiblioteket. Av en eller annen grunn har studentpolitikerne her gått gode for at biblioteket skal stenge klokka åtte, eller kanskje er det kvart på åtte, omtrent da bibliotekene virkelig begynner å fylles opp i Madison. Og der University of Wisconsin, som på 1970-tallet blei utsatt for USAs største terrorangrep før Oklahoma, nøyer seg med at du viser kortet i skranken idet du går inn, har UiO hyrt inn uniformerte vakter. Nøyaktig hvilket behov disse vaktene er ment å dekke, er derimot uvisst. Heldigvis har de ikke inngått direkte samarbeid med Pigalle om vaktholdet. En blir ikke dratt ut etter håret om en er på UB over tida, en får bare en sterk følelse av at noe er galt uten helt å vite hvor en skal rette denne vage skyldfølelsen hen.

Det som skjedde i kveld, var følgende: Jeg ankom til Universitetsbiblioteket kvart på åtte, og oppdager at åpningstida er 08-19.45. Det står nemlig på dørene, men dørene er åpne. Er det da grunn til å snu og vente til neste dag med å låne bøkene jeg trenger og vet hvor er? Inne sitter bibliotekarene likeglade på svingstolene sine, og klokka mi viser nå 19.48. Jeg er allerede på vei inn. "Jeg ser at det stenger her 19.45," sier jeg til den ubekymra damen i utlånsskranken. "Ja," sier hun. "Det er tre minutter siden," fortsetter jeg, "men dørene er åpne. Betyr det at jeg kan løpe å hente de bøkene jeg skal." "Det kommer an på hvor fort du løper, det," sier hun lakonisk, men kanskje en anelse oppgitt over at jeg istedenfor å løpe vitterlig tar meg tid til å stoppe opp og snakke om noe så ubetydelig som klokka. "Vi kan jo ikke akkurat gå mens det ennå er folk her," hører jeg idet jeg snur meg og setter kursen mot heisen, "og lyset står jo på enda." I andre etasje er lyset ikke på lenger. Jeg må bruke mobiltelefonen for å lyse meg fram til 302.11 Rus. Det er da jeg får første advarsel: "Biblioteket har stengt," hører jeg en myndig stemme si. Og idet jeg drar boka ut av hylla, står vakta bak meg og gjentar: "Nå er det stengt her." Jeg mumler noe sånt som: "Jada, men jeg fikk beskjed nede om at jeg kunne gå å finne de bøkene jeg trengte." Det er langt fra høyt nok til at vakta kan høre hva jeg sier. Det er jo ikke dette jeg er på UB for å diskutere. Vel nede, ser jeg at vakta nå har kommet meg i forkjøpet. Han står nå helt til venstre, ved siden av utlånsskranken. Og før jeg rekker fram til de ubekymra bak skranken, hører jeg: "Nå er det ti minutter siden det stengte her." Og jeg merker at jeg ikke helt klarer å sortere tankene. 10 minutter siden, ja. Jeg kom 3 minutter etter stengetid og har klart å finne fram tre av bøkene jeg skulle, på 7 minutter altså, inkludert en kort samtale med biblotekaren. Det aner meg at dette ikke vil imponere Securitas-vakta. Denne gangen mumler jeg ingenting. Jeg ignorerer han rett og slettt. Denne gangen er det mannen bak skranken som tar imot meg. Han sier: "Du kan ta det her i midten." Han mener at jeg kan levere bøkene og kortet til han, der i skranken, istedenfor å registrere bøkene i en av de håpløse automatene ute på golvet. Det gikk jo smidig. Jeg sier haengodkveld og går. Men før jeg smetter ut dørene, rekker jeg å tenke at de nå kanskje egentlig er stengt. Vakta figurerer fortsatt ytterst på venstre flanke, og jeg vet ikke helt hva han driver med eller hva han tenker, går bare målretta mot utgangen. Klokka er fem på åtte, jeg har lånt tre bøker på overtid og i løpet av sju minutter på UB. Det aner meg at det er Securitas-vakta som sørger for at de nå stengte dørene åpnes så jeg slipper ut av vitenskapens høyborg i sømmelig tid. Det var kanskje snilt av han? Kanskje han står der og tenker at han egentlig har rett til å holde dørene stengt, ev. ikke vente pent og åpne dørene, men gyve løs på meg og dra meg ut etter jakkekragen? Jaja, folk tenker nå så mye forskjellig.

Det gamle Amerika

2010-11-27T19:49:00.002+01:00

En gang i tida het det at Amerika alltid lå et hode foran. Og fra tid til annen støter jeg på rester av denne diskursen, som når jeg overhørte telefonsamtalen til den unge dansken som opprømt kunne fortelle at hun hadde vært i Apple-butikken og betalt uten å gå til kassa, men direkte via selgerens iPhone. Eller serberen som spurte: "Har du sett denne typen saltbøsser før?" Saltbøssa var av det nokså elementære slaget, der det er festa en liten metallskuff til en beholder av kartong, slik at en kan vippe denne skuffen ut når en behøver å salte. Jeg hadde sett det før. Jeg hadde også sett kasseløs betaling før, men bare fordi jeg hadde vært i den samme amerikanske Apple-butikken to dager før dansken. Og det er ikke for å hovere at jeg påpeker at jeg ikke ble like opprømt over å se denne betalingsformen. Det er bare at en sak som det er en småting. Vel passer den inn i bildet av at nye ting oppstår i USA, men det er ingenting revolusjonerende med en slik ny anvendelse av iPhone.

Jeg vil være den siste til å avskrive USA revolusjonerende nyvinninger. Noe av det siste er at de skal starte forsøk med stamcellebehandling på mennesker. Og dette kan jo revolusjonere livet for veldig mange mennesker. Men det er en annen ting som ofte slår meg her borte. Nemlig det at ting er eldre. Jeg sykler rundt i Madisons relativt vanvittig utflytende bebyggelse, som tvinger menneskene til å leve i symbiose med bilen, og det slår meg at det er her det kommer fra. Det er denne landskapsarkitekturen som inspirerer Stavanger by. Jeg besøker ei venninne som jobber i Washington D.C. og vi kjører hjem til henne i en forstad i Maryland, en stat som grenser til D.C. Om en i Norge kjører en halvtime bil til en hvilken som helst bys forstadsstrøk, havner en i et boligfelt fra 1990-tallet. I det utvida D.C. var det bilbaserte boligstrøket fra 1950-tallet. Den nye verden er gammel blitt.

Også dette bygget sto ferdig på 1950-tallet, nærmere bestemt i 1951. Det er verdens eldste arbeidskirke, tegna av Madison-arkitekten Frank Lloyd Wright. Det ofisielle navnet er "First Unitarian Community Center." Unitaristene er forresten samme kirkesamfunn som det Knut Hamsun arbeida for i Minneapolis på midten av 1880-tallet. De er av de mest tolerante protestantene som finnes. "The spotted cow", som her danser i halvmånen, er et tegn på dette. For dette er også symbolet og navnet på Wisconsin´s mest populære øl, med et hint av mais. Ellers kan jeg røpe at både Tae-kwon-do-trening og buddhistisk meditasjon stod på programmet her i kommende uke. Regnbueflagget som sto i et hjørne, var kanskje brukt i en homovennlig markering tidligere?

Et kjennetegn ved Frank Lloyd Wrights arkitektur, er at bygningene fletter seg inn i landskapet. Kan du se arbeidskirka på bildet over?

Og når jeg skriver dette, blir jeg igjen minna om at det er 125 år siden Knut Hamsun skreiv hjem til Dagbladet og holdt fram unitaristenes åpenhet i grell kontrast til Den norsk-lutherske synodens trangsynthet her i Midtvesten.

Nei, denne verden er ikke lenger ny.

Asli Erdogan godt mottatt i Sverige

2010-11-25T17:32:00.002+01:00

Byen med den røde kappa, som kom ut på Gyldendal i 2004, er nå utgitt i Sverige i Ulla Lundströms oversettelse, Staden i den röda kappan. Boka har fått veldig gode kritikker. I Aftonbladet legger Ulrika Stahre vekt på hovedpersonens seksuelle begjær som retter seg mot hele den voldsomme og voldelige byen Rio:

"Özgürs solidaritet med de utsatta – och hennes egen del i den – tar till slut sexualiserad form. Motvilligt och obesvarat kommer hon till en punkt där hon åtrår hela staden, i alla dess våldsamma former. En sorts sadomasochistiskt förhållande till det urbana."

I Dagens Nyheter gir Linnea Tillema et intervju med Asli Erdogan, der forfatteren forteller om den vanskelige tida som hun, fordi hun er kvinne, har hatt i Tyrkia etter at hun slo igjennom som forfatter.

I et fint intervju med TV4, forteller Aslı Erdoğan også åpent om hva i hennes eget liv som dreiv henne til å skrive om de svake og utsatte.

Tyrkisk oljebryting er ein uhandgripeleg kulturskatt

2010-11-19T05:54:00.001+01:00

Dette har Unesco no slått fast. Dette kan du lese om i denne artikkelen på Advocate. Sjølv hadde eg gleda av å sjå "pehlivanane" bryte i den årlege stormønstringa i Edirne for fem år sidan. Det einaste eg angrar på, er at eg aldri har prøvd å oljebryte sjølv.

Kva sjukdom har DU råd til?

2010-11-18T01:26:00.002+01:00

Idet eg skulle gripe om nikilosmanualane mine i dag, blei eg møtt av dette STOP-skiltet, som sa: "Sanitize your HANDS."

Amerikanarane kan det å kommunisere effektivt, og studentidretten, her i samarbeid med sjukepleien, er ikkje noko unntak. Det beste er at dei aldri ber deg gjera noko utan å forklare korfor. Den vennlige påminninga denne gongen var: "Unwanted germs can cause an illness you can´t afford."

Ikkje veit eg om plakaten er meint som eit spark til helsereformen som ikkje er ein helsereform, eller om den siktar meir generelt til studentanes travle tilvere og dårlige utsikter til det svenskane kallar "prolongation", men eg må nok slå fast at eg neppe har råd til mange dagane i senga dersom eg skal ha ei doktorgradsavhandling ferdig i 2013.

Verda ER ikkje stor!

2010-11-17T07:24:00.000+01:00

På veg heim frå Mexico fekk eg bekrefta dette enda ein gong. Eg hadde komme trygt gjennom passkontrollen i Detroit og sat og venta på flyet til Madison, då ein blid, liten skikkelse stakk fram hovudet sitt og sa hei.

Det var Anitra, ein venn og kollega i Berlin. Så der, på ein internasjonal flyplass i den mest dekadente delen av Midtvesten, blei vi sitjande å snakke -- om litteraturkonferansen ho nett hadde vore på, om sommaren i Berlin, amerikansk fotball og Istanbul-minner, om felles kjende i aust og vest. I etterkant slår det meg, ikkje berre at verda ER lita, men også at eg er blitt stor.

På nittitalet var det ein del snakk om den globale landsbyen, der torget heiter Internett, og gatene flytrafikk og hurtigtog. Det var noko draumeaktig over slike samtalar den gongen, før millenniumsskiftet. Men nå slår det meg at eg ER ein slik landsbybuar. Så dette er altså globalisering.

Norge i Amerika

2010-11-15T01:35:00.004+01:00

Som nevnt i forrige post, er inntrykka fra det post-apokalyptiske Amerika overveldende. Så overveldende at jeg velger å la temaet mayaenes undergang ligge, og vender blikket nordover igjen. Det er en ting jeg har hatt lyst til lenge: Å dele noen bilder fra det norske Amerika. Som kjent bor det flere norskætta i Den nye verden enn i Den gamle, og nei, de er ikke av dem som gjør minst av seg. (I Amerika er faktisk den minst høyrøsta folkegruppa danskene!) Siden jeg er på Karibia-kysten, burde jeg kanskje begynt med et bilde fra Royal Caribbean International, men hvor norske er egentlig disse cruiseskipa? RCI-skipet som lå ankra ved Cozumel i går, flagga med noe som likna en sildesalat av Danebrog og flagget til Bahamas.

Annerledes da med naboen min i Wisconsin, som i tillegg til å kontinuerlig flagge for Amerikas forente stater (øverst) og Kongeriket Norge (på halv stang) lar huset omkranse av bibelvers, rosemaling og troll. Her nokså usynliggjort av et annet morratrøtt bustetroll.

På nærmeste supermarked får jeg kjøpt Fru Olsson's Potato Lefse. Ja, jeg har faktisk kjøpt den en gang da jeg hadde invitert klassekameratene mine hjem og ville imponere med noe etnisk. Og lefsene glei ned de, til liks med akkevitten som en lokal nordiskstudent hadde med seg.

Det mest solide nordmennene har reist i Madison, må likevel være denne statuen over oberst Hans Christian Heg, "born in Norway Dec. 21, 1829, fell at Chickamauga, Sept. 19, 1863." Første gangen jeg snubla over denne statuen, hadde jeg nettopp vært på Museet for Wisconsins historie og satt meg inn i hvordan det amerikanske militæret tok over dette landet etter Krigen i 1812. Kort sagt: Soldatene hogg MYE skog. Stedet der oberst Heg falt, har, som mange steder i Amerika, beholdt navnet som de opprinnelige landeierne hadde gitt det. Men oberst Heg falt ikke i krig mot indianerne. Til det ankom han for seint til Amerika. Årstallet 1863 peker mot det vi liker å kalle "Den amerikanske borgerkrigen," dvs. at han, som mange andre her nord, slutta seg til i kampen for Unionen mot de slaveelskende utbryterne, eller konføderasjonalistene, i sør.

Det er nok på grunn av denne motstanden mot slaveriet at den lokale flower-power-generasjonen finner oberst Heg brukbar i en kampanje "mot krig, for helsereform." Historie er interessante greier. Så vidt jeg veit, er det riktig at en moralsk, og religiøst fundert, harme mot slaveriet bidro til polariseringa mellom Nord- og Sør-statene på 1800-tallet. Men ville den samme harmen gjort Heg til en forsvarer av helsereformen i dag? Og ville også han i 2010 forsvart denne med plakater og buttons framfor blåjakke og gevær?

En ting er i alle fall sikkert. Det siste Hans Christian Heg sa, ifølge soldatene som fulgte han i felten, var "Uffda!" Siden alle soldatene ikke var norske, kom dette uttrykket til å bli tolka på mange ulike vis, både som et positivt og en negativt uttrykk for følelelsesutbrudd. I Midtvesten har "Uffda!" blitt en etnisk markør som kan brukes ved alle emosjonelle utbrudd, altså noe liknende "wolla" for Østkant-ungdommen i Oslo. Her fra Milwaukee, der Skandinavia-butikken hadde sommersalg i begynnelsen av september. Labor Day er tydeligvis ikke høysesong for sjuarma lysestaker i USA.

Chichen Itza etter Apokalypsen

2010-11-13T08:25:00.001+01:00

Eg er nettopp kommen tilbake til hotellet etter ein dagstur til den gamle mayabyen Chichen Itza på Yukatan-halvøya i Mexico. Namnet skal bety "Munninga ved brønnen til Itzaene". Byen hadde si storheitstid for tusen år sia -- og det var mektige ting vi fekk sjå og høre.

Ei av dei arkitektoniske nyvinningane for mayaland i Chichen Itza, er desse søylegangane ved Soldattempelet -- elles er mayaarkitekturen generelt monumental og ikkje prega av opne rom. Då vi stod her, dukka det også opp nokre ungar som gav oss ein prøvesmak på moderne maya-språk.

Det mest imponerande byggverket i den forne mayahovedstaden er nok likevel Kukulkan-tempelet, ein kombinert kalender, offerplass og gravkammer. Her er eit trappetrinn for kvar av dei 365 dagane i året. Kvart vårjamdøgn snik slangen Kukulkan seg ned langs ei av sidene på tempelet. Og kvart haustjamdøgn kryp den same slangen opp igjen. Om du står nær og klappar, hørest det fugleskrik innantil tempelet. Det er ekkoet som visstnok hørest ut som quetzalen, ein heilag fugl for mayaene.

Ikkje langt frå Kukulkan-tempelet ligg eit platå bygd opp av skrekkinngytande hovuder i stein. Det er mykje fint å seia om mayaene. Dei hadde avansert kunnskap innan astrologi og geometri, og dei hadde eit skriftsystem basert på hieroglyfar. Det meir problematiske med denne kulturen var den institusjonaliserte menneskeofringa. Gaiden vår kunne fortelje at veggen du ser ovanfor, trulig er bygd for å æra dei som vart ofra til mayagudane.

Han kunne også fortelle at tempela og veisystemet som binder dem sammen, til sammen størstedelen av byen, var bygd tre meter over jungelnivå for å skille overklassen fra underklassen. Idet han forklarte dette, pekte han ned mot grøftekanten der dagens mayaer satt på rekke og rad med spikk og annet håndarbeid som de ville selge oss turistene "veldig billig."

Tyrkiske namn og russisk litteratur

2010-11-11T00:42:00.000+01:00

Fire bøker på sengekanten. Tre tyrkiske namn. En Orhan Pamuk, en Elif Batuman og en Azade Seyhan. Litteratur og litteraturvitskap i ulike fargar og former--og to omslag med eksplisitt referanse til russisk litteratur. Eg kosar meg allereie med denne sengelektyra--og kjem tilbake med meir når eg har lese gjennom dei ...

Eit par glimt frå Madison

2010-11-10T06:54:00.000+01:00

Mange har spurt om ikkje eg kan dele fleire bilde frå reisene mine i aust og vest. Bilde skal bli! Her frå Madison, heimstaden min dette semestret:

Delstatsbygninga i Madison, "the Wisconsin State Capitol." Den ligger på høgda som alle vegar i "the Mad City" fører til. Og om ein ser bort ifrå dei fire utstikkarane, liknar bygninga ganske mykje på Capitol i Washington--så mykje at filmskaparar visstnok kjem hit for liksom å filme Washington--men sjølv har eg ikkje sett noko eksempel på det. (Sei gjerne ifrå om du har sett ein slik film.)

Terassen til studenthuset, eller "the Memorial Union Terrace" med utsikt mot sjøen Mendota.

Etter Dårekisten

2010-11-09T00:29:00.001+01:00

Da er Peer endelig tilbakevendt fra Dårekisten i Cairo, og det første jeg vil dele er dagboka til en annen galning: Hallgrim Hansegårds dagbok fra Cairo. (Galskapen begynner om du klikker tittelen "Etter Dårekisten") Enjoy!

Harald Eia og fiksjon som hjernevask

2010-03-24T12:12:00.011+01:00

Det har gått opp for fleire no at Harald Eias Hjernevask ikkje er eit dokumentarprogram a la Schrödingers katt. Spørsmålet ein no stiller seg er: Driv Eia populærvitskap? Er Harald Eia blitt vår eigen Stephen Hawking? I staden for å kaste seg inn i ein diskusjon om Harald Eia verkeleg er fascist, synest eg det kan vera nyttig å diskutere Hjernevask med tanke på å klargjere kva slags TV-program vi ser på. At sjanger-debatten dukka opp i NRKs eige debattprogram 18. mars, syntes eg var svært interessant, og det er den debatten eg vil forfølgje her. Det er også strengt tatt det einaste eg som litteraturvitar kan gjere. Harald Eias nyrer kjenner eg ikkje. Programma hans kjenner eg til. Og det er visse ting ved TV-program og distribusjonen av bilde som ikkje er så heilt ulik litteratur og distribusjonen av bøker. Sidan eg er er i Istanbul, vil eg her komme med eit lite avbrekk å nemne ei anna interessant TV-hending som skjedde i Georgia førre veka. Sjå for deg følgjande: Folk løper i panikk ut på gatene etter at den største TV-kanalen viser eit scenario der russiske styrker inntar Tblisi. I Noreg får ein komikar samtidig heile landet til å diskutere kjønn, seksualitet, rase, kultur og arv under under vignetten "Hjernevask". Scenarioet i Georgia var introdusert som fiksjon, det var eit "kva om"-scenario, men det var det ikkje alle som fekk med seg. Kanskje meir relevant for Hjernevask enn mange hittil har tenkt? Ikkje minst med tanke på at Harald Eia er ein kjent satirikar. Er det sannsynlig at han plutselig har lagt av seg satirikarrolla? Eg tykkjer det er ein interessant tanke at Eia kan ha noko i ermet, noko han kjem til å røpe i program sju, og som får folk til å tenkje nytt om programma hans på same måte som folk i Tblisi tenkjer nytt om invasjonsscenariet etter at dei skjønte at det var fiksjon. Kanskje vil han følgje ein dramaturgi som liknar fortellinga i filmen "The Wave"? Men heilt uavhengig av om det skjer eller ikkje, så tykkjer eg det er fornuftig å betrakte Hjernevask-prosjektet som fiksjon. Og då dukkar fleire spørsmål opp: Kva for sjanger er programserien? Bortsett frå at programleiaren er fysisk iscenesett av Harald Eia, kven er den impliserte programleiaren i serien? Kva er det han vil oss? Kven er dei impliserte sjåarane av programmet? Altså korleis formar sjølve programmet bildet av sjåarmassen? Når det gjeld spørsmålet om sjanger, har programleiaren sjølv understreka at det ikkje er eit humorprogram. No er det også fleire som har peika på at programserien ikkje er dokumentar. Til det er er kjeldematerialet for skeivt og programleiaren for forutinntatt. Men kva er det då? Ein har forsøkt seg med nemninga "populærvitenskaplig program". Og det kan jo stemme med den sterkt moralistiske vinklinga av programma hittil. Populærvitskap handlar jo ofte om å trekkje moralske slutningar av den rådande vitskapen i tida. Populærvitskapen har med andre ord eit anna formål enn vitskapen, som søkjer sikker kunnskap. Når Stephen Hawking uttalar seg om anna enn svarte hol, er han minst like belærande som Harald Eia i Hjernevask, og det på felt som vitskapsmenn trass alt ikkje kan seia noko skråsikkert om. Eg har likevel vanskelig for å sjå på Harald Eia i Hjernevask som ein utøvar av populærvitskap på same måte som Stephen Hawking. Det er fleire ting som skurrar, og eg vil ta retorikken i bruk for å setje ord på det. Eg vil stanse for to ting eg ser som sentrale avvik frå populærvitskapsjangeren: 1) Ethos: Hjernevask-programleiaren er ikkje på same måte integrert med samfunnspersonen Harald Eia, som Stephen Hawkings moralske stemme er integrert med Stephen Hawking. Populærvitskap, om den kommer i form av Hawkings ateisme eller kreasjonistisk teisme, er utan unntak djupt moralsk og belærende. Trass i at fliret til Eia kan likne på fliret til Hawking, er det noko ved Eia-fliret som gjer heile personen mindre moralsk insisterande. Dette gjer også at fiksjonen i Hjernevask blir tydelig. 2) Mimesis versus diegesis, eller formidling versus beskriving. Ei anna følgd av den framskotne og flirande programleiaren Harald Eia, er at fortellinga blir tydelig. Dette kjenner eg godt igjen frå 1990-tallet. Tiåret som skapte Harald Eia, er kjent som ironiens tiår. Ingenting av det som blei sagt, blei oppfatta som seriøst. Alt var sagt før. Formidlinga (eller gjentakinga) blei så tydelig at rein beskrivelse blei umulig. Og det burde vera kjent: Mange av spørsmåla som Harald Eia liksom-trusskyldig stiller i programmet, bygg på førestillingar som har vore rådande før, og som kanskje er det enno dersom ein, som Eia, pirkar i overflata. Det er ikkje nytt å søkje naturlige forklaringar på kjønnsroller, seksualitet og sosiale skilnader. Slik eg les Harald Eia, altså ironisk, blir TV-serien ei påminning om kor skjør avvisinga av sosialdarwinismen eigentlig er i samfunnet vårt. Sjangermessig viser parodien seg når "hjernevaskaren" Harald Eia går så tydelig utover grensene for kva han kan beskrive, og gjer si eiga forteljing så tydelig. Willy Pedersen, sosiologen, peiker på noko interessant i NRK-debatten 18. mars. Harald Eia, seier han, har skrive kronikk i Aftenposten medan programsserien pågår, og ytra seg om at skoleflinke frå Oslo Øst har same muligheit til å nå langt i utdanningssystemet som ein skoleflink frå Oslo Vest (altså at begge deler er like sannsynlig). Pedersen avviser dette som feil, men legg også til at "dette kan du ikke gjøre". I mi vurdering av programmet som populærvitskap, er eg einig med Pedersen: Ein påstand som så åpenbart avfeier vitskaplige prinsipp, er umulig å ytre innafor ei populærvitskaplig ramme, det glir over i antivitskap. Og då snakkar vi om ein ganske annan sjanger. Ikkje dermed sagt at Hjernevask er dårlig satire. For det er vel nettopp satire det dreier seg om?

Gammal kampsak. Fortsatt aktuell?

2009-08-30T12:19:00.004+01:00

Å, nå er det lenge sia jeg har bløgga. Men nå er det jo valgkamp, og plutselig oppstår disse illusoriske øyeblikk der man kan komme til å tenke at ens egen stemme har noe å si. Så gravde jeg litt i gamle dokumenter her på pc-en, og se: En mail jeg skreiv til Vestfolds SV-representant på Stortinget, Inga Marte Thorkildsen, for fire år sia. Og ikke nok med det: Se, så sint jeg kunne bli den gangen, ha ha. Hadde nok ikke kommet på å skrive noe sånt i dag, nei ... Men kjære lesere, nå velger jeg likevel å dvele litt ved illusjonen, og publiserer hermed min egen stemme fra ei annen tid. Jeg vil gjerne høre deres kommentarer. Burde jeg egentlig sende følgende mail til Inga Marte? Er det fortsatt aktuelt å kjempe for individets rett i verden? Og hjelper det å slåss? Jeg setter stor pris på kommentarer, både fra dere som mener 20-åringer bør tilkjennes individuelt ansvar, og de som mener nasjonen tross alt vet best! PS. Legg merke til at mailen er skrevet like etter at de rødgrønne fant sammen i regjering. Den trenger en liten oppdatering om den skal sendes nå. Kjære Inga Marte, jeg sikter til en sak som jeg spurte deg om i forrige stortingsperiode, nemlig 23-årsregelen, som blei innført da. I dag er det kanskje en 26-årsregel dere har gjort det til?? Og kanskje har du og SV-kameratene dine fått gjennomslag for det generøse løftet dere ga i valgkampen om senke den økonomiske sperregrensa fra 180 000 (Høyres ønske) til 120 000. Men uansett, du veit hva jeg snakker om: en forskrift som de kristelige høyrepolitikerne innførte for at unge nordmenn med lave inntekter ikke skal kunne gifte seg med hvem som helst, bare med innbyggere fra land som politikerne har gått gode for: EU-land, New Zealand og Canada. Ektefeller fra andre land, mener de borgerlige at ikke er i stand til å forsørge seg sjøl; de må forsørges, og den jobben skal faen ikke finansieres over statsbudsjettet. Derfor har de satt et anstendig minstekrav på hvor mye ”den herboende” må tjene; slik påser de faderomsorgsfulle nasjonale politikerne at alle landets innbyggere lever et anstendig, borgerlig liv i velferd. Du brukte ei uke på å svare på den forrige mailen jeg sendte deg. Det er en forskrift, sa du. Vi har ikke noe med det. Kongen, det. Kongen i statsråd. Og forskriften skal være god, hjelper visst mot tvangsekteskap. Ja, og forresten skal den opp til vurdering om fire år, som forskrifter flest, så det er ingen grunn til å forhaste seg, sa du da så vennlig. Som om du brydde deg nok til å svare sjøl. Du fikk selvfølgelig en av sekretærene til å utarbeide det byråkratiske kvakksalveriet. Men hva nå da, Inga Marte? I dag når kameratene dine sitter ved Kongens bord, hva har du tenkt til å gjøre nå? For ærlig talt, hva har staten med å bestemme hvor mye folk skal tjene for å leve sammen med den de elsker? Det er ikke sosialisme å definere bort de mindre bemidlede. Men er det sosialisme å mene at mennesker fra bestemte land ikke kan forsørge seg sjøl? Jo det er kanskje det, men kunne dere ikke for all tydelighets skyld også føyd til benevnelsen nasjonal- foran sosialistisk, så ting framsto i sin rette orden. For å ha mitt på det rene, som det heter: Jeg mener ikke at SV er rasistisk. 23-årsregelen, eller forskriften om nasjonalt bestemte tvangsskilsmisser, er ikke rasistisk: Den setter ingen kriterier basert på rasekategorier, men skiller mellom ”herboende” og utenfrakommende. Det er oss herboende forsørgeransvaret påhviler (takk for tilliten), det er vi som tiltros evnen til å tilpasse oss den anstendige velferdsstandard, definert av den kongelige norske regjering med det nasjonale stortingets støtte. Inga Marte, jeg forventer ikke at du aleine kan starte en kamp for en sosialisme der individet settes over nasjonen. Men hvorfor i helsike kan ikke dere gjøre som andre folk, som vedgår at de sitter i borgerlige partier, eller til og med tar med ”Det norske” med i partinavnet sitt? NSV, Nasjonalsosialistisk venstreparti ville vært et passende navn som viste til partiets ideologier i sin rette orden. Og dette navneendringsforslaget håper jeg at du fremmer nokså brennkvikt overfor ditt eget parti.

Miljø eller fugleinfluensa?

2009-02-17T12:54:00.002+01:00

Kva likte du best? Eg må seia at eg blei veldig glad for eit par år sia då miljøsaka plutseleg blei stor. Heilt sidan Gro i Rio har mange tenkt at økonomien ikkje er berekraftig - vi har i alle fall ikkje hatt noen grunn til å tru at han er det i og med at spørsmålet har vore så dårleg belyst. Derfor blei eg glad då miljøsaka plutseleg fekk den merksemda som ho fortener. Brått var fugleinfluensa, terroristar og andre skræmslar bytt ut med noko som verka relevant. Men no veit eg ikkje lenger ... No som miljøsaka er blitt den nye fugleinfluensaen verkar ho ikkje like alvorleg lenger.

Knutby - Vägen hem

2009-02-08T14:27:00.004+01:00

Ein liten rapport om Knutby-filmen "Vägen hem": Her var vekta lagt på det spesielle. Ein hadde ikkje eingong tatt seg bryet med å skape riktige personportrett. Filmen ville vera ein dokumentar, men ein mild dokumentar, som berre presenterte eit utval hendingar. Det var inga overgripande dokumentaristrøyst i filmen, og historia blei servert hulter til bulter - ikkje särleg sjåarvennleg. Ein effekt - som kanskje er bra - er at det blei ei historie om dom, dom som ikkje angår oss, som vi bare kan sjå på som korka. For det som hende i Knutby vil ein helst ikkje ha for nær innpå livet. Og forholdet mellom kinolerret og publikum er jo i utgangspunktet veldig intimt. Korleis kunne trekantforholda trivast så godt i pastorboligen i Knutby? Jau, det hadde seg sånn at alle kvinnene i forsamlinga lærte seg å underordne seg mennene. Det blei prata mye om sex på møta, og her gjaldt det for kvinnene å gjera som mannen sa. Visste forsamlinga om kva pastoren dreiv med? Truleg ikkje. Pastoren manipulerte ei av jentene sine til å utføre drapa ved å sende anonyme SMS (som jenta tolka var frå Gud) og samtale med henne om desse. Korleis kunne forsamlinga vera blind for kva som skjedde i pastorboligen? Det hang saman med den stillinga leiarane hadde opparbeidd seg. Det var utvikla eit system der ingen sa imot leiarane. Sjølv om det var mye sex-prat på møta, heitte det ikkje at pastoren hadde sex-slavar buande heime hos seg (sjølv om han i praksis hadde to). Nei, i staden budde ei elskarinne heime hos han for å ta seg av barna, ei anna (ho som utførde drapa) budde der fordi ho var så syndig og trong pastorens sjelesorg for å bli eit betre menneske. For resten av forsamlinga blei ho sett på som så urein at dei ikkje kunne ha noko med henne å gjere. I Knutby er forsamlinga framleis mest opptatt av å skulde media og vitskapsfolk for å skape vrengebilde av forsamlinga. Det er eigentleg rart - med tanke på kva som har skjedd, og kva skader som har blitt påført dei kvinnene som blei haldne som sexslavar i pastorens grep. Om forsamlinga ikkje var skuldige då manipuleringa til Helge Fossmo føregikk, er dei skuldige i å prøve å glatte over kva som har skjedd etterpå. Det er merkeleg at UNT, Uppsala Nya Tidning, kan oppfordre lesarane til å vitje Filadelfia-forsamlinga i Knutby for å sjå sanninga med eigne auge. Den merksemda fortener ho ikkje.

Snø. Ski?

2009-02-07T09:45:00.002+01:00

Meldingane renn inn om herlege, kvite tilstandar i vest. Dei gjer meg litt avundsjuk. Det snør i Svealand også. No ligg det eit tynt lag på bakken, og det fell på fell. Men dekket er ikkje tjukt nok til å gå på det med skier. (Avstikkar: Kven tykkjer det ville vore betre å seie: ... til å gå på med skier?) Her er løysinga: 1. Eg drar til gamlelandet i slutten av månaden, og har no utsett heimreisa med ein dag. 1. mars blir det skidag i Vestfold! 2. På ein halvtime, viser det seg, kan eg komma meg ut til oppkjørte, delvis kunstsnøbaserte løyper i Storvreta. Eg drar dit på måndag. Då er det meldt sol:)

Knutby er her igjen!

2009-02-07T09:21:00.004+01:00

I kveld skal eg sjå filmen. Det blir spennande. Mange i Sverige sutrar det gamle refrenget: Men det var jo ikkje sånn det var! Dei er vane med å tenkja i klåre kategoriar: Sant eller falskt, fakta eller fiksjon. No er dei veldig forvirra. For i Knutby-saka er det mange "sanningar" å forsyne seg av. Som ein Uppsala-journalist spurde så betutta i går: Kva skal me tru? Etter å ha stilt spørsmålet retorisk tre gonger, kræsjlanda han med følgjande forslag: Dra til Knutby og sjå sjølv! (Knutby ligg like borti skogane her, ein halvtime med buss frå Uppsala, eller noko sånt.) Eg drar ikkje til Knutby. Historia er ekstrem og grotesk i kombinasjonen av sex og religion, kjærleik og hat som endar med drap, men det er klart eg ikkje finn det same om eg drar til Knutby i dag! Det er ikkje ofte samspellet mellom dei nemnde ingrediensane er så til dei grader kakofonisk som i Knutby for år sia. Det er derfor eg skal på kino - der fell tonane framleis saman i, for vi håpe, noko ustemd harmoni. Når det er sagt, så inneheld jo historia visse allmenne aspekt: religion, sex, sjalusi, trekantdrama. I Knutby blir alt sett på spissen. Trekantdrama ender, gudskjelov, som oftast IKKJE med drap. (Dei kan, som franskmennene veit, også vera svært så inspirerande.) Religion er, diverre, ingen sikker veg til sex. Osb. Dette veit vi. Men det er masse eg ikkje veit om trekantforhold, religion og åbryskap, og Knutby er ein interssant studie: Eg tenkjer å sjå filmen både med auge for det allmenne og det spesielle. Kva roller hadde dei enkelte aktørane i trekantdramaet? Kva krefter framelska trekantforholdet, og kvifor blei det så destruktivt?

Samisk möter tyrkisk

2009-01-21T19:38:00.003+01:00

Her, litt reklame: http://nrk.no/kanal/nrk_sami_radio/1.6440940

Skavlan i Sverige

2009-01-17T15:07:00.004+01:00

Fredrik Skavlan har flytta showet sitt til Sverige. I går var det premiere. Eg synest han er sjarmerande, og han må gjerne klemme i veg. Svenskane er jo, som mange veit, gode å klemme på dei også. Men må han bort på scena å klemme ho som skal synge? Kanskje ikkje. Språklig framstod Fredrik Skavlan som eit föredöme på kossen ein bör snakke norsk i Sverige. Ok, svorsk: Her var det kjensle, recensioner og lekare for läkare, men sånt legg ikkje svenskane merke ved. Motstykket dukka opp i form av Ari Behn. Prinsessegemalen fekk bruke av Skavlans sendetid til å halde fram med sin personlige vendetta, og kunne fortelje om "teppbombningen" (med svorsk tonefall) fra Carl Erik Grimstad. Her greip Fredrik Skavlan resolutt inn og retta til "mattbombningen" (med vanlig östlandsk tonefall). SVT1 teksta med "bombardement". Ari hadde bestemt seg for å snakke svensk. Flott, det fiksar vel ein som er vaksen opp på Moss. Men Ari har bare lärt seg det halvvegs, og da lät det ikkje bra. Det gjekk opp for meg i går. Greia var at han hadde fått med seg det at dei svenske a-ene ofte liknar meir på ä. Men han trudde det gjaldt ALLE, og det gjör det så men ikkje! Eit kvikt hovud som var på vitjing her i Uppsala tidligare i haust, la fort merke til at a-ene i "Uppsala" ikkje er like. Den siste liknar på ein ä, men den förste liknar faktisk meir på ein å. På svensk kallast dei kort og lång a, men dei kunne godt ha kalla dei fremre og bakre a, eller flat og rund a. I alle fall: Norsk blir ikkje svensk om ein byttar ut alle a-er med ä. Å bytte ut ä med e, som Skavlan, er kanskje ikkje så farlig, sjölv om mange er spesielt redd for nettopp det at läkare blir til lekare. For ei veke sidan blei det sett stoppar for tyrkiske tv-program i aserbajdsjansk fjernsyn - og dei har det vore mange av. Styresmaktene fryktar "Istanbul-tyrkiskens" påverknad ved Kaspihavet. Gje Skavlan ei veke til, så skjer kanskje det same med norske program i Sverige. Rykta går om at Stockholm-borna allereie har bytt ut läkare med lekare. Blir det morosommare for dei då tru?

Kautokeino-oppröret, eit lite stykke Noreg?

2009-01-16T19:52:00.008+01:00

Ja, du hörte riktig. Kautokeino, eit lite stykke Noreg. Ikkje slik vi liker å tenkje på det, i alle fall ikkje etter Alta-oppröret. Sameland skal vere annleis, Sameland skal vere autentisk, Finnmark skal ikkje vere norsk. Men det er nettopp norsk det blir i filmen til Nils Gaup. Han ville fortelje ei historie som aldri har blitt fortalt för. Det handlar om hans eigne forfedrar, det handlar om barna hans. Kautokeino-oppröret er ein viktig film. Det er ei viktig historie. Men ny? Eigentlig ikkje. Religiös vekkjing, kamp mot övrigheita, avhaldssak - när sagt alle hovudingrediensane i Kautokeino har sine parallellar i historia om Noreg, det moderne Noreg. Og det er nettopp det som skuffar meg. Som den postmodernistiske nostalgikaren eg er, tenkjer eg at dersom Gaup skulle gjort alvor av det han lova, så skulle han ikkje terpa på den moderne historia om folkereising og frigjöring frå staten. Samane har ei eiga historie - fram til Lästadius-vekkjinga hadde dei til og med ein eigen religion. Ja, framleis har dei mange kulturelle drag som skil seg frå sör. Kort sagt: Det er annleis å veksa opp i Karasjok enn i Vestfold. Trass det nostalgiske i min eigen posisjon, meiner eg ikkje at den nye forteljinga, trong bli ei forteljing om "det gamle". Men det blir inga ny forteljing om ein ikkje vågar å sjå kritisk på Lästadius. Denne trusretninga er i grunnen luthersk. Ho knyt näre band mellom staten og hjarta til kvar menneskesjel. På sikt har lästadianismen fört til at samane har blitt integrerte i Noreg på det mest intime vis. Kautokeino-oppröret fortel ikkje korleis dette kunne skje. Ikkje eit ord om korleis folket brått vart lästadianarar og mista tiltru til gammaltrua. I filmen blir hovudkonflikten teikna som ein kamp mellom spriten og Bibelen, kyrkja og lästadiarane, mellom presten Stockfleth og biskopen Juell. Dette er inga ny forteljing om Kautokeino. Det er den gamle forteljinga om Noreg. Kva er den nye forteljinga, den som vi framleis ventar på? Det er forteljinga som, trass gnisningar, klarar og gi eit bilde av både det som bind folket og feet her nord til naturen dei lever i, og det som knyt dei til ei större verd. Det er ei forteljing som framleis lever. Det er ikkje berre historie. Den nye forteljinga er framhaldet av "Veiviseren". Den nye forteljinga er Mari Boine trass Lästadius, Alta-oppgjöret trass Brundtland, joiken trass katekismen, samisken trass norsken - utan å drukne i nostalgi. For joiken lever! Reinen er framleis vegvisar. Og folk flest pratar norsk som om det var morsmålet deira. Folk flest har eit forhold til Bibelen. Om Nils Gaup verkeleg ville gi oss den nye forteljinga, er det klare fordelar med å leggje henne til Kautokeino 1852. For den gongen var skilnadene tydeligare mellom det gamle, lokale og det nye, som band folket til ei större verd. Ein må kort sagt ikkje grave så langt ned for å framstille denne forteljinga, om ein legg ho til 1852. Spriten og Bibelen er to slike "nye" band, som ligg ope i dagen. Runebomma fins kanskje også? Kautokeino-oppröret er ein viktig film. Og ein ting må eg trekkje fram som skil denne forteljinga frå den vanlige norske: Det er dei knappe ressursane, kampen for å overleva. Samane i 1852 måtte gjöra opprör, seier Gaup. Kossen skulle det gå med reinane, med sjölve livsgrunnlaget deira, om Hätta og Gaup sat fengsla? spör filmen. Dette er eit poeng vi sörpå ofte glömmer. Samekamp har aldri vore kulturkamp, först og fremst. Det har vore ein kamp for å overleva. Dette skil seg frå den norske forteljinga om handelsrettar på sjöen, retten til å ha eigne utrikesstasjonar, eige norsk vattenkraft, vinne havområde og oljefelt i nord og sör. At landet er rikt, står klart i forteljinga om Noreg. Det er tilgangen til rikdommane kampen har stått om. Mon om ikkje samane gjorde lurt i å ta til seg den biten av den norske forteljinga og? Det er nok av ressursar i nord. Lese inn i Nils Gaups forteljing blir olje- og gassfelta berre trugande. Dei blir den nye spriten. Det er eigentlig litt synd. For verken olja eller spriten forsvinn sjöl om ein klyngar seg til reinsdyra sine. Også nordområda treng ei forteljing om kossen det nye går (har gått og skal gå) saman med det gamle - på godt og vondt.

Single

2009-01-16T19:50:00.002+01:00

Eg og mormor er litt like: Ho har snart vore single i 37 år. For meg närmar det seg 30.

2008-12-16T18:53:00.003+01:00

I denne mørke midtvinterstid har jeg lyst til å dele et tyrkisk dikt som Orhan Gencebay har satt melodi til. Noen av dere har kanskje hørt sangen sunget enten av Orhan Gencebay eller av Sezen Aksu, Tyrkias pop-dronning? Jordskjelvet I natt, i denne byen Retter alt seg mot ett punkt Sjelen er til salgs Byen er et marked Tråkkes under fot, hey hey Inntil morgengry Roper kuplene: Hu Guds tjenere svaier hu, hu, hu Hva er dette for tilbedelse? Hvem er det som kaller? Alles blikk safrangule Hus flate i bønn Ved midnatt roper alle rom: Hu markedshallene svaier Hu hu hu Min elskede tier Fra hodet kommer ingen beskjed Det svartner for øynene Fra snøen, jorda hey hey Telegram på telegram Mastene, de roper Hu Strømlinjene svaier Hu hu hu Hva er denne rystelsen på jorda? Opp og ned, opp og ned Det er dommedag Og det er vinter I alle hager, hey hey En gudstjeneste har begynt Trærne roper Hu Greiner svaier Hu hu hu I natt, i denne byen Retter alt seg mot ett punkt Sjelen er til salgs Byen er et marked Tråkkes under fot, hey hey Inntil morgengry Roper kuplene ”Hu” Guds tjenere svaier hu, hu, hu hu, hu, hu hu, hu, hu Tekst: Bekir Sıtkı Erdoğan Oversettelse: Gunvald Ims To kommentarer til to sentrale begrep i teksten: Ordet som er brukt for jordskjelv, er "zelzele", som også er tittelen på en sura i Koranen. Den handler om dommedag. “Hu” er et persisk ord som tilsvarer vårt “Gud”. På tyrkisk brukes det flittig innen visse sekter under seremonier der poenget er å komme i ekstase. Da er det viktig å repetere ordet taktfast mens man beveger kroppen i samme rytme. En kommentar (og invitasjon) til kontekstualisering: Diktet ble skrevet etter jordskjelvet i Adapazari, 1967. Jordskjelv er en realitet for mange mennesker i Tyrkia og andre steder i verden, ikke bare når de skjer, men hver gang man kommer til å tenke på at det meste av det man omgir seg med, sannsynligvis vil klappe sammen i løpet av ens levetid. Her i Skandinavia deler vi ikke denne angsten, men kanskje kan diktet relateres til andre "jordskjelv"?

Farvel, Karius!

2008-09-12T18:17:00.006+01:00

Ja, nå har Peer vori hos tannlegen, så nå er det borte vekk med Karius og heile den flotte utsikta han hadde bygd seg baki hjørnetanna der. Enda eg fekk lokalbedövning, gjorde det litt vondt, for bedövningen beit ikkje på den litle rakkaren; han klamra seg fast. Nå er han nok langt ute på bøljan blå, og eg håper at det blir lenge til neste gong han viser seg i tennene mine. Tannlegen var veldig flink, og det var som venta. For det var nettopp det eg tenkte da eg såg at han heitte noe på persisk. Iranarar brukar å vere veldig flinke i arbeidet sitt, og så er dei veldig glade i Guds frie natur. I dag, når Karius klamra seg så godt fast, så tok det ekstra lang tid å få bort kvar minste litle rest av det frekke trollet. Men tannlegen gav seg ikkje med boret, så til slutt måtte Karius sleppe taket og feie ned igjennom vassrøra. Og ikkje nok med det: Tannlegen mura på eit nytt kvitt lag på tennene mine sånn at det aldri skal feste seg mat og søtsaker der igjen. Vi får sjå kossen det går. Om to veker skal eg i alle fall tilbake, og da er det Baktus som skal få gjennomgå, viss ikkje han døyr av sorg i mellomtida. Det kan ikkje vere noe hyggelig for han nå som han har mista bestekameraten sin, Karius. Trur du han held ut å sitje der aleine så lenge?

Mentalt

2008-09-08T22:20:00.000+01:00


	Hva er din mentale alder?
	Mitt resultat: 16
	Ta denne quizen på Start.no

Skinnet bedrar!

2008-09-08T22:14:00.004+01:00

Ifølgje ein quiz på start.no er eg mentalt 16 år. Likevel tykte ikkje tannlækjaren eg var hos her om dagen, at det var ein god idé å setje på meg regulering igjen! I staden skal han bora i ei av tennene mine no på fredag. Det blir første gong sidan mjølketennene ...

Nordman i Sverige

2008-09-08T20:32:00.005+01:00

Hej alla! No er det mange som har skrivi og spurt kor det blir av han Peer i grannelandet! Titt tei, her er eg, og no skal eg fortelje kva som er så interessant med å vera norsk i Sverige. Det har seg nemleg sånn at det finst veldig få nordmenn i grannelandet, og derfor er det å vere norsk noko av det mest eksotiske ein kan vere. Eksotiskare enn å prate tyrkisk til eksempel. "Vad häftigt!" ropte ei tjei til meg i dag. Eg hadde berre svart ja då ho spurte: "Kommer du från Norge?!" Ein meir vanlig reaksjon, som eg ofte møter på, er at dei smiler og spør: "Är det möjligt att vara arg på norska?" "Nei, i alle fall ikke på en tjei som du," kan ein jo svare då. Nei, det er vanskelig å bli arg på de svenske tjejerna. Og svenskane har noko som heiter folkhemmet. Det vil seia at alle som bur i Sverige, er som ein stor famile, som om ein budde i den same heimen. Kanskje det var noko sånt Jagland ville skape då han lanserte Det norske hus? Ikkje veit eg, men i Sverige fungerer det i alle fall sånn. Går eg til tannlækjaren, så spleisar vi på det, eg og folkhemmet. Det same om eg går i symjehallen. I Uppsala, her eg bur, finst det fleire sykkelstigar enn bilvegar. Og når ungane går på skolen, får dei ikkje berre eit eple eller ei gulrot, kan du tru. Nei, då spleisar alle foreldra i folkhemmet på eit skikkelig og varmt måltid mat. Sidan alle er så gode venner i folkhemmet, synest alle det er heilt ok når dei blir spurde om å oppgi personnummeret sitt, og det blir dei ofte. Utan personnummer høyrer du nemleg ikkje til i folkhemmet. Då får du ingen skolemat, sjukehusplass eller rabatt hos tannlækjaren. Personnummeret er på ein måte DNA-molekylet som viser at du er i famile med alle dei andre i folkhemmet. Har du dette nummeret, er du som den gjævaste vesle gullungen i heile verda! Derfor seier ein ofte personnummeret sitt, for det er så godt å bli dulla med. Og det svenske forsvaret les alt ein skriv i e-post til kvarandre, men det synest dei fleste ikkje gjer noko, for det svenske forsvaret har ikkje skote nokon på over hundre år - ikkje i Sverige! Og derfor er det ingen som har lyst til å skrive stygge ting i e-postane til kvarandre heller. No har eg hatt svensk personnummer i eit halvt år, og då skal eg få lov å kjøpe ny mobiltelefon. Det gler eg meg til!

Stockholm

2008-05-11T13:52:00.020+01:00

Jag har seglat på ett stormande hav och tro mig, jag har velat stävja vinden Det är kyligt här i natt,när Stockholm kysser mig på kinden. - Lars Winnerbäck http://www.youtube.com/watch?v=TjHy84rOuqo

Ja, svenske stålet! ...

2008-05-11T13:35:00.007+01:00

Stålets svinger / vi først og fremst vor hyldest bringer! - Von Eberkopf under måltidet i sydre Marokkos palmeskov, hvor Peer præsiderer ved bordenden.

Velkommen til Gävle, ein langt meir innbydande by enn namnet skulle tilseia. Eit lite tilbakeblikk på staden slik han framsto siste sundagen i mars: På Jarnvägsmuseet fekk vi følgja med på den interessante historia om utviklinga av den svenske jernbanen. Vi såg gamle vagner og lokomotiv, tilbake til dei aller eldste, og modellar av svenske arbeidarar sånn norske besteforeldre også hugsar dei, som rallarar. Utanom det fine museet kunne Gävle denne dagen by på koselige små hus i vårsol, og så årsaken til at vi hamna i denne kystbyen to mil nord for Uppsala: Ein fin rikskonsert med smak av Marokko og Nord-Afrika. Kort sagt: Turen til Gävle var vel verd det ekstra stresset det innebar å rekkja toget ein tidlig søndagsmorgon.

Sanninga

2008-04-21T03:42:00.007+01:00

Godtfolk, legg dykk dette på hjarta, og gløym det no endeleg ikkje når kvardagen kjem:

Ein tjuvstart på 23. april

2008-04-21T03:10:00.006+01:00

3 dagar før sjølve dagen arrangerte Turkiska Ungdomsförbundet ei feiring av Barne- og ungdomsdagen som det står respekt av. Kungsträdgården i Stockholm var full av glade menneske denne solskinnsdagen sundag 20. april.

No livnar det i lundar

2008-04-21T02:53:00.004+01:00

Eg satte meg i rektorgårdens trädgård den 19. april og lytta til våren som spratt opp omkring meg.