söndag 30 augusti 2009

Gammal kampsak. Fortsatt aktuell?

Nå er det lenge sia jeg har blogga. Men nå er det jo valgkamp, og plutselig oppstår disse illusoriske øyeblikk der man kan komme til å tenke at ens egen stemme har noe å si. Så gravde jeg litt i gamle dokumenter her på pc-en, og se: En mail jeg skreiv til Vestfolds SV-representant på Stortinget, Inga Marte Thorkildsen, for fire år sia. Og ikke nok med det: Se, så sint jeg kunne bli den gangen, ha ha. Hadde nok ikke kommet på å skrive noe sånt i dag, nei ... Men kjære lesere, nå velger jeg likevel å dvele litt ved illusjonen, og publiserer hermed min egen stemme fra ei annen tid. Jeg vil gjerne høre deres kommentarer. Burde jeg egentlig sende følgende mail til Inga Marte? Er det fortsatt aktuelt å kjempe for individets rett i verden? Og hjelper det å slåss? Jeg setter stor pris på kommentarer, både fra dere som mener 20-åringer bør tilkjennes individuelt ansvar, og de som mener nasjonen tross alt vet best! PS. Legg merke til at mailen er skrevet like etter at de rødgrønne fant sammen i regjering. Den trenger en liten oppdatering om den skal sendes nå. Kjære Inga Marte, jeg sikter til en sak som jeg spurte deg om i forrige stortingsperiode, nemlig 23-årsregelen, som blei innført da. I dag er det kanskje en 26-årsregel dere har gjort det til?? Og kanskje har du og SV-kameratene dine fått gjennomslag for det generøse løftet dere ga i valgkampen om senke den økonomiske sperregrensa fra 180 000 (Høyres ønske) til 120 000. Men uansett, du veit hva jeg snakker om: en forskrift som de kristelige høyrepolitikerne innførte for at unge nordmenn med lave inntekter ikke skal kunne gifte seg med hvem som helst, bare med innbyggere fra land som politikerne har gått gode for: EU-land, New Zealand og Canada. Ektefeller fra andre land mener de borgerlige at ikke er i stand til å forsørge seg sjøl; de må forsørges, og den jobben skal ikke finansieres over statsbudsjettet. Derfor har de satt et anstendig minstekrav på hvor mye ”den herboende” må tjene; slik påser de omsorgsfulle nasjonale politikerne at alle landets innbyggere lever et anstendig, borgerlig liv i velferd. Du brukte ei uke på å svare på den forrige mailen jeg sendte deg. Det er en forskrift, sa du. Vi har ikke noe med det. Kongen, det. Kongen i statsråd. Og forskriften skal være god, hjelper visst mot tvangsekteskap. Ja, og forresten skal den opp til vurdering om fire år, som forskrifter flest, så det er ingen grunn til å forhaste seg. Du fikk en av sekretærene til å utarbeide de byråkratiske formuleringen. Hva nå da, Inga Marte? I dag når kameratene dine sitter ved Kongens bord, hva har du tenkt å gjøre nå? For ærlig talt, hva har staten med å bestemme hvor mye folk skal tjene for å leve sammen med den de elsker? Det er ikke sosialisme å definere bort de mindre bemidlede. Men er det sosialisme å mene at mennesker fra bestemte land ikke kan forsørge seg sjøl? Jo det er kanskje det. Jeg mener forøvrig ikke at SV er rasistisk. 23-årsregelen, eller forskriften om nasjonalt bestemte tvangsskilsmisser, er ikke rasistisk: Den setter ingen kriterier basert på rasekategorier, men skiller mellom ”herboende” og utenfrakommende. Det er oss herboende forsørgeransvaret påhviler (takk for tilliten), det er vi som tiltros evnen til å tilpasse oss den anstendige velferdsstandard, definert av den norske regjering med Stortingets støtte. Inga Marte, jeg forventer ikke at du aleine kan starte en kamp for en sosialisme der individet settes over nasjonen. Men hvorfor kan ikke gjøre som andre partier, som vedgår at de sitter i borgerlige partier, eller til og med tar med ”Det norske” med i partinavnet sitt? NSV, Det norske sosialistiske venstreparti eller BSV, Det borgerlige sosialistiske venstreparti kunne vært passende navn som viste til partiets ideologier i sin rette orden.