lördag 27 november 2010

Det gamle Amerika

En gang i tida het det at Amerika alltid lå et hode foran. Og fra tid til annen støter jeg på rester av denne diskursen, som når jeg overhørte telefonsamtalen til den unge dansken som opprømt kunne fortelle at hun hadde vært i Apple-butikken og betalt uten å gå til kassa, men direkte via selgerens iPhone. Eller serberen som spurte: "Har du sett denne typen saltbøsser før?" Saltbøssa var av det nokså elementære slaget, der det er festa en liten metallskuff til en beholder av kartong, slik at en kan vippe denne skuffen ut når en behøver å salte. Jeg hadde sett det før. Jeg hadde også sett kasseløs betaling før, men bare fordi jeg hadde vært i den samme amerikanske Apple-butikken to dager før dansken. Og det er ikke for å hovere at jeg påpeker at jeg ikke ble like opprømt over å se denne betalingsformen. Det er bare at en sak som det er en småting. Vel passer den inn i bildet av at nye ting oppstår i USA, men det er ingenting revolusjonerende med en slik ny anvendelse av iPhone.

Jeg vil være den siste til å avskrive USA revolusjonerende nyvinninger. Noe av det siste er at de skal starte forsøk med stamcellebehandling på mennesker. Og dette kan jo revolusjonere livet for veldig mange mennesker. Men det er en annen ting som ofte slår meg her borte. Nemlig det at ting er eldre. Jeg sykler rundt i Madisons relativt vanvittig utflytende bebyggelse, som tvinger menneskene til å leve i symbiose med bilen, og det slår meg at det er her det kommer fra. Det er denne landskapsarkitekturen som inspirerer Stavanger by.  Jeg besøker ei venninne som jobber i Washington D.C. og vi kjører hjem til henne i en forstad i Maryland, en stat som grenser til D.C. Om en i Norge kjører en halvtime bil til en hvilken som helst bys forstadsstrøk, havner en i et boligfelt fra 1990-tallet. I det utvida D.C. var det bilbaserte boligstrøket fra 1950-tallet. Den nye verden er gammel blitt.



Også dette bygget sto ferdig på 1950-tallet, nærmere bestemt i 1951. Det er verdens eldste arbeidskirke, tegna av Madison-arkitekten Frank Lloyd Wright. Det ofisielle navnet er "First Unitarian Community Center." Unitaristene er forresten samme kirkesamfunn som det Knut Hamsun arbeida for i Minneapolis på midten av 1880-tallet. De er av de mest tolerante protestantene som finnes. "The spotted cow", som her danser i halvmånen, er et tegn på dette. For dette er også symbolet og navnet på Wisconsin´s mest populære øl, med et hint av mais. Ellers kan jeg røpe at både Tae-kwon-do-trening og buddhistisk meditasjon stod på programmet her i kommende uke. Regnbueflagget som sto i et hjørne, var kanskje brukt i en homovennlig markering tidligere?


Et kjennetegn ved Frank Lloyd Wrights arkitektur, er at bygningene fletter seg inn i landskapet. Kan du se arbeidskirka på bildet over?

Og når jeg skriver dette, blir jeg igjen minna om at det er 125 år siden Knut Hamsun skreiv hjem til Dagbladet og holdt fram unitaristenes åpenhet i grell kontrast til Den norsk-lutherske synodens trangsynthet her i Midtvesten.

Nei, denne verden er ikke lenger ny.



torsdag 25 november 2010

Asli Erdogan godt mottatt i Sverige

Byen med den røde kappa, som kom ut på Gyldendal i 2004, er nå utgitt i Sverige i Ulla Lundströms oversettelse, Staden i den röda kappan. Boka har fått veldig gode kritikker. I Aftonbladet legger Ulrika Stahre vekt på hovedpersonens seksuelle begjær som retter seg mot hele den voldsomme og voldelige byen Rio:

"Özgürs solidaritet med de utsatta – och hennes egen del i den – tar till slut sexualiserad form. Motvilligt och obesvarat kommer hon till en punkt där hon åtrår hela staden, i alla dess våldsamma former. En sorts sadomasochistiskt förhållande till det urbana."

I Dagens Nyheter gir Linnea Tillema et intervju med Asli Erdogan, der forfatteren forteller om den vanskelige tida som hun, fordi hun er kvinne, har hatt i Tyrkia etter at hun slo igjennom som forfatter.

I et fint intervju med TV4, forteller Aslı Erdoğan også åpent om hva i hennes eget liv som dreiv henne til å skrive om de svake og utsatte.

torsdag 18 november 2010

Kva sjukdom har DU råd til?

Idet eg skulle gripe om nikilosmanualane mine i dag, blei eg møtt av dette STOP-skiltet, som sa: "Sanitize your HANDS."



Amerikanarane kan det å kommunisere effektivt, og studentidretten, her i samarbeid med sjukepleien, er ikkje noko unntak. Det beste er at dei aldri ber deg gjera noko utan å forklare korfor. Den vennlige påminninga denne gongen var: "Unwanted germs can cause an illness you can´t afford."

Ikkje veit eg om plakaten er meint som eit spark til helsereformen som ikkje er ein helsereform, eller om den siktar meir generelt til studentanes travle tilvere og dårlige utsikter til det svenskane kallar "prolongation", men eg må nok slå fast at eg neppe har råd til mange dagane i senga dersom eg skal ha ei doktorgradsavhandling ferdig i 2013.

onsdag 17 november 2010

Verda ER ikkje stor!

På veg heim frå Mexico fekk eg bekrefta dette enda ein gong. Eg hadde komme trygt gjennom passkontrollen i Detroit og sat og venta på flyet til Madison, då ein blid, liten skikkelse stakk fram hovudet sitt og sa hei.

Det var Anitra, ein venn og kollega i Berlin. Så der, på ein internasjonal flyplass i den mest dekadente delen av Midtvesten, blei vi sitjande å snakke -- om litteraturkonferansen ho nett hadde vore på, om sommaren i Berlin, amerikansk fotball og Istanbul-minner, om felles kjende i aust og vest. I etterkant slår det meg, ikkje berre at verda ER lita, men også at eg er blitt stor.

På nittitalet var det ein del snakk om den globale landsbyen, der torget heiter Internett, og gatene flytrafikk og hurtigtog. Det var noko draumeaktig over slike samtalar den gongen, før millenniumsskiftet. Men nå slår det meg at eg ER ein slik landsbybuar. Så dette er altså globalisering.  

måndag 15 november 2010

Norge i Amerika

Som nevnt i forrige post, er inntrykka fra det post-apokalyptiske Amerika overveldende. Så overveldende at jeg velger å la temaet mayaenes undergang ligge, og vender blikket nordover igjen. Det er en ting jeg har hatt lyst til lenge: Å dele noen bilder fra det norske Amerika. Som kjent bor det flere norskætta i Den nye verden enn i Den gamle, og nei, de er ikke av dem som gjør minst av seg. (I Amerika er faktisk den minst høyrøsta folkegruppa danskene!) Siden jeg er på Karibia-kysten, burde jeg kanskje begynt med et bilde fra Royal Caribbean International, men hvor norske er egentlig disse cruiseskipa? RCI-skipet som lå ankra ved Cozumel i går, flagga med noe som likna en sildesalat av Danebrog og flagget til Bahamas.

Annerledes da med naboen min i Wisconsin, som i tillegg til å kontinuerlig flagge for Amerikas forente stater (øverst) og Kongeriket Norge (på halv stang) lar huset omkranse av bibelvers, rosemaling og troll. Her nokså usynliggjort av et annet morratrøtt bustetroll.
På nærmeste supermarked får jeg kjøpt Fru Olsson's Potato Lefse. Ja, jeg har faktisk kjøpt den en gang da jeg hadde invitert klassekameratene mine hjem og ville imponere med noe etnisk. Og lefsene glei ned de, til liks med akkevitten som en lokal nordiskstudent hadde med seg.
Det mest solide nordmennene har reist i Madison, må likevel være denne statuen over oberst Hans Christian Heg, "born in Norway Dec. 21, 1829, fell at Chickamauga, Sept. 19, 1863." Første gangen jeg snubla over denne statuen, hadde jeg nettopp vært på Museet for Wisconsins historie og satt meg inn i hvordan det amerikanske militæret tok over dette landet etter Krigen i 1812. Kort sagt: Soldatene hogg MYE skog. Stedet der oberst Heg falt, har, som mange steder i Amerika, beholdt navnet som de opprinnelige landeierne hadde gitt det. Men oberst Heg falt ikke i krig mot indianerne. Til det ankom han for seint til Amerika. Årstallet 1863 peker mot det vi liker å kalle "Den amerikanske borgerkrigen," dvs. at han, som mange andre her nord, slutta seg til i kampen for Unionen mot de slaveelskende utbryterne, eller konføderasjonalistene, i sør.


Det er nok på grunn av denne motstanden  mot slaveriet at den lokale flower-power-generasjonen finner oberst Heg brukbar i en kampanje "mot krig, for helsereform." Historie er interessante greier. Så vidt jeg veit, er det riktig at en moralsk, og religiøst fundert, harme mot slaveriet bidro til polariseringa mellom Nord- og Sør-statene på 1800-tallet. Men ville den samme harmen gjort Heg til en forsvarer av helsereformen i dag? Og ville også han i 2010 forsvart denne med plakater og buttons framfor blåjakke og gevær?


En ting er i alle fall sikkert. Det siste Hans Christian Heg sa, ifølge soldatene som fulgte han i felten, var "Uffda!" Siden alle soldatene ikke var norske, kom dette uttrykket til å bli tolka på mange ulike vis, både som et positivt og en negativt uttrykk for følelelsesutbrudd. I Midtvesten har "Uffda!" blitt en etnisk markør som kan brukes ved alle emosjonelle utbrudd, altså noe liknende "wolla" for Østkant-ungdommen i Oslo.  Her fra Milwaukee, der Skandinavia-butikken hadde sommersalg i begynnelsen av september. Labor Day er tydeligvis ikke høysesong for sjuarma lysestaker i USA.






lördag 13 november 2010

Chichen Itza etter Apokalypsen

Eg er nettopp kommen tilbake til hotellet etter ein dagstur til den gamle mayabyen Chichen Itza på Yukatan-halvøya i Mexico. Namnet skal bety "Munninga ved brønnen til Itzaene". Byen hadde si storheitstid for tusen år sia -- og det var mektige ting vi fekk sjå og høre.

Ei av dei arkitektoniske nyvinningane for mayaland i Chichen Itza, er desse søylegangane ved Soldattempelet -- elles er mayaarkitekturen generelt monumental og ikkje prega av opne rom. Då vi stod her, dukka det også opp nokre ungar som gav oss ein prøvesmak på moderne maya-språk.


Det mest imponerande byggverket i den forne mayahovedstaden er nok likevel Kukulkan-tempelet, ein kombinert kalender, offerplass og gravkammer. Her er eit trappetrinn for kvar av dei 365 dagane i året. Kvart vårjamdøgn snik slangen Kukulkan seg ned langs ei av sidene på tempelet. Og kvart haustjamdøgn kryp den same slangen opp igjen. Om du står nær og klappar, hørest det fugleskrik innantil tempelet. Det er ekkoet som visstnok hørest ut som quetzalen, ein heilag fugl for mayaene.

Ikkje langt frå Kukulkan-tempelet ligg eit platå bygd opp av skrekkinngytande hovuder i stein. Det er mykje fint å seia om mayaene. Dei hadde avansert kunnskap innan astrologi og geometri, og dei hadde eit skriftsystem basert på hieroglyfar. Det meir problematiske med denne kulturen var den institusjonaliserte menneskeofringa. Gaiden vår kunne fortelje at veggen du ser ovanfor, trulig er bygd for å æra dei som vart ofra til mayagudane.

Han kunne også fortelle at tempela og veisystemet som binder dem sammen, til sammen størstedelen av byen, var bygd tre meter over jungelnivå for å skille overklassen fra underklassen. Idet han forklarte dette, pekte han ned mot grøftekanten der dagens mayaer satt på rekke og rad med spikk og annet håndarbeid som de ville selge oss turistene "veldig billig."

torsdag 11 november 2010

Tyrkiske namn og russisk litteratur

Fire bøker på sengekanten. Tre tyrkiske namn. En Orhan Pamuk, en Elif Batuman og en Azade Seyhan. Litteratur og litteraturvitskap i ulike fargar og former--og to omslag med eksplisitt referanse til russisk litteratur. Eg kosar meg allereie med denne sengelektyra--og kjem tilbake med meir når eg har lese gjennom dei ...

onsdag 10 november 2010

Eit par glimt frå Madison

Mange har spurt om ikkje eg kan dele fleire bilde frå reisene mine i aust og vest. Bilde skal bli! Her frå Madison, heimstaden min dette semestret:

Delstatsbygninga i Madison, "the Wisconsin State Capitol." Den ligger på høgda som alle vegar i "the Mad City" fører til. Og om ein ser bort ifrå dei fire utstikkarane, liknar bygninga ganske mykje på Capitol i Washington--så mykje at filmskaparar visstnok kjem hit for liksom å filme Washington--men sjølv har eg ikkje sett noko eksempel på det. (Sei gjerne ifrå om du har sett ein slik film.)

Terassen til studenthuset, eller "the Memorial Union Terrace" med utsikt mot sjøen Mendota.

onsdag 24 mars 2010

Harald Eia og fiksjon som hjernevask

Det har gått opp for fleire no at Harald Eias Hjernevask ikkje er eit dokumentarprogram a la Schrödingers katt. Spørsmålet ein no stiller seg er: Driv Eia populærvitskap? Er Harald Eia blitt vår eigen Stephen Hawking? I staden for å kaste seg inn i ein diskusjon om Harald Eia verkeleg er fascist, synest eg det kan vera nyttig å diskutere Hjernevask med tanke på å klargjere kva slags TV-program vi ser på. At sjanger-debatten dukka opp i NRKs eige debattprogram 18. mars, syntes eg var svært interessant, og det er den debatten eg vil forfølgje her. Det er også strengt tatt det einaste eg som litteraturvitar kan gjere. Harald Eias nyrer kjenner eg ikkje. Programma hans kjenner eg til. Og det er visse ting ved TV-program og distribusjonen av bilde som ikkje er så heilt ulik litteratur og distribusjonen av bøker. Sidan eg er er i Istanbul, vil eg her komme med eit lite avbrekk og nemne ei anna interessant TV-hending som skjedde i Georgia førre veka. Sjå for deg følgjande: Folk løper i panikk ut på gatene etter at den største TV-kanalen viser eit scenario der russiske styrker inntar Tblisi. I Noreg får ein komikar samtidig heile landet til å diskutere kjønn, seksualitet, rase, kultur og arv under vignetten "Hjernevask". Scenarioet i Georgia var introdusert som fiksjon, det var eit "kva om"-scenario, men det var det ikkje alle som fekk med seg. Kanskje meir relevant for Hjernevask enn mange hittil har tenkt? Ikkje minst med tanke på at Harald Eia er ein kjent satirikar. Er det sannsynlig at han plutselig har lagt av seg satirikarrolla? Eg tykkjer det er ein interessant tanke at Eia kan ha noko i ermet, noko han kjem til å røpe i program sju, og som får folk til å tenkje nytt om programma hans på same måte som folk i Tblisi tenkjer nytt om invasjonsscenariet etter at dei skjønte at det var fiksjon. Kanskje vil han følgje ein dramaturgi som liknar fortellinga i filmen "The Wave"? Men heilt uavhengig av om det skjer eller ikkje, så tykkjer eg det er fornuftig å betrakte Hjernevask-prosjektet som fiksjon. Og då dukkar fleire spørsmål opp: Kva for sjanger er programserien? Bortsett frå at programleiaren er fysisk iscenesett av Harald Eia, kven er den impliserte programleiaren i serien? Kva er det han vil oss? Kven er dei impliserte sjåarane av programmet? Altså korleis formar sjølve programmet bildet av sjåarmassen? Når det gjeld spørsmålet om sjanger, har programleiaren sjølv understreka at det ikkje er eit humorprogram. No er det også fleire som har peika på at programserien ikkje er dokumentar. Til det er er kjeldematerialet for skeivt og programleiaren for forutinntatt. Men kva er det då? Ein har forsøkt seg med nemninga "populærvitenskaplig program". Og det kan jo stemme med den sterkt moralistiske vinklinga av programma hittil. Populærvitskap handlar jo ofte om å trekkje moralske slutningar av den rådande vitskapen i tida. Populærvitskapen har med andre ord eit anna formål enn vitskapen, som søkjer sikker kunnskap. Når Stephen Hawking uttalar seg om anna enn svarte hol, er han minst like belærande som Harald Eia i Hjernevask, og det på felt som vitskapsmenn trass alt ikkje kan seia noko skråsikkert om. Eg har likevel vanskelig for å sjå på Harald Eia i Hjernevask som ein utøvar av populærvitskap på same måte som Stephen Hawking. Det er fleire ting som skurrar, og eg vil ta retorikken i bruk for å setje ord på det. Eg vil stanse for to ting eg ser som sentrale avvik frå populærvitskapsjangeren: 1) Ethos: Hjernevask-programleiaren er ikkje på same måte integrert med samfunnspersonen Harald Eia, som Stephen Hawkings moralske stemme er integrert med Stephen Hawking. Populærvitskap, om den kommer i form av Hawkings ateisme eller kreasjonistisk teisme, er utan unntak djupt moralsk og belærende. Trass i at fliret til Eia kan likne på fliret til Hawking, er det noko ved Eia-fliret som gjer heile personen mindre moralsk insisterande. Dette gjer også at fiksjonen i Hjernevask blir tydelig. 2) Mimesis versus diegesis, eller formidling versus beskriving. Ei anna følgd av den framskotne og flirande programleiaren Harald Eia, er at fortellinga blir tydelig. Dette kjenner eg godt igjen frå 1990-tallet. Tiåret som skapte Harald Eia, er kjent som ironiens tiår. Ingenting av det som blei sagt, blei oppfatta som seriøst. Alt var sagt før. Formidlinga (eller gjentakinga) blei så tydelig at rein beskrivelse blei umulig. Og det burde vera kjent: Mange av spørsmåla som Harald Eia liksom-trusskyldig stiller i programmet, bygg på førestillingar som har vore rådande før, og som kanskje er det enno dersom ein, som Eia, pirkar i overflata. Det er ikkje nytt å søkje naturlige forklaringar på kjønnsroller, seksualitet og sosiale skilnader. Slik eg les Harald Eia, altså ironisk, blir TV-serien ei påminning om kor skjør avvisinga av sosialdarwinismen eigentlig er i samfunnet vårt. Sjangermessig viser parodien seg når "hjernevaskaren" Harald Eia går så tydelig utover grensene for kva han kan beskrive, og gjer si eiga forteljing så tydelig. Willy Pedersen, sosiologen, peiker på noko interessant i NRK-debatten 18. mars. Harald Eia, seier han, har skrive kronikk i Aftenposten medan programsserien pågår, og ytra seg om at skoleflinke frå Oslo Øst har same muligheit til å nå langt i utdanningssystemet som ein skoleflink frå Oslo Vest (altså at begge deler er like sannsynlig). Pedersen avviser dette som feil, men legg også til at "dette kan du ikke gjøre". I mi vurdering av programmet som populærvitskap, er eg einig med Pedersen: Ein påstand som så åpenbart avfeier vitskaplige prinsipp, er umulig å ytre innafor ei populærvitskaplig ramme, det glir over i antivitskap. Og då snakkar vi om ein ganske annan sjanger. Ikkje dermed sagt at Hjernevask er dårlig satire. For det er vel nettopp satire det dreier seg om?