Asli Erdogan godt mottatt i Sverige

Byen med den røde kappa, som kom ut på Gyldendal i 2004, er nå utgitt i Sverige i Ulla Lundströms oversettelse, Staden i den röda kappan. Boka har fått veldig gode kritikker. I Aftonbladet legger Ulrika Stahre vekt på hovedpersonens seksuelle begjær som retter seg mot hele den voldsomme og voldelige byen Rio:

"Özgürs solidaritet med de utsatta – och hennes egen del i den – tar till slut sexualiserad form. Motvilligt och obesvarat kommer hon till en punkt där hon åtrår hela staden, i alla dess våldsamma former. En sorts sadomasochistiskt förhållande till det urbana."

I Dagens Nyheter gir Linnea Tillema et intervju med Asli Erdogan, der forfatteren forteller om den vanskelige tida som hun, fordi hun er kvinne, har hatt i Tyrkia etter at hun slo igjennom som forfatter.

I et fint intervju med TV4, forteller Aslı Erdoğan også åpent om hva i hennes eget liv som dreiv henne til å skrive om de svake og utsatte.

Kva sjukdom har DU råd til?

Idet eg skulle gripe om nikilosmanualane mine i dag, blei eg møtt av dette STOP-skiltet, som sa: "Sanitize your HANDS."

Amerikanarane kan det å kommunisere effektivt, og studentidretten, her i samarbeid med sjukepleien, er ikkje noko unntak. Det beste er at dei aldri ber deg gjera noko utan å forklare korfor. Den vennlige påminninga denne gongen var: "Unwanted germs can cause an illness you can´t afford."

Ikkje veit eg om plakaten er meint som eit spark til helsereformen som ikkje er ein helsereform, eller om den siktar meir generelt til studentanes travle tilvere og dårlige utsikter til det svenskane kallar "prolongation", men eg må nok slå fast at eg neppe har råd til mange dagane i senga dersom eg skal ha ei doktorgradsavhandling ferdig i 2013.

Verda ER ikkje stor!

På veg heim frå Mexico fekk eg bekrefta dette enda ein gong. Eg hadde komme trygt gjennom passkontrollen i Detroit og sat og venta på flyet til Madison, då ein blid, liten skikkelse stakk fram hovudet sitt og sa hei.

Det var Anitra, ein venn og kollega i Berlin. Så der, på ein internasjonal flyplass i den mest dekadente delen av Midtvesten, blei vi sitjande å snakke -- om litteraturkonferansen ho nett hadde vore på, om sommaren i Berlin, amerikansk fotball og Istanbul-minner, om felles kjende i aust og vest. I etterkant slår det meg, ikkje berre at verda ER lita, men også at eg er blitt stor.

På nittitalet var det ein del snakk om den globale landsbyen, der torget heiter Internett, og gatene flytrafikk og hurtigtog. Det var noko draumeaktig over slike samtalar den gongen, før millenniumsskiftet. Men nå slår det meg at eg ER ein slik landsbybuar. Så dette er altså globalisering.  

Norge i Amerika

Som nevnt i forrige post, er inntrykka fra det post-apokalyptiske Amerika overveldende. Så overveldende at jeg velger å la temaet mayaenes undergang ligge, og vender blikket nordover igjen. Det er en ting jeg har hatt lyst til lenge: Å dele noen bilder fra det norske Amerika. Som kjent bor det flere norskætta i Den nye verden enn i Den gamle, og nei, de er ikke av dem som gjør minst av seg. (I Amerika er faktisk den minst høyrøsta folkegruppa danskene!) Siden jeg er på Karibia-kysten, burde jeg kanskje begynt med et bilde fra Royal Caribbean International, men hvor norske er egentlig disse cruiseskipa? RCI-skipet som lå ankra ved Cozumel i går, flagga med noe som likna en sildesalat av Danebrog og flagget til Bahamas.

Annerledes da med naboen min i Wisconsin, som i tillegg til å kontinuerlig flagge for Amerikas forente stater (øverst) og Kongeriket Norge (på halv stang) lar huset omkranse av bibelvers, rosemaling og troll. Her nokså usynliggjort av et annet morratrøtt bustetroll.

På nærmeste supermarked får jeg kjøpt Fru Olsson's Potato Lefse. Ja, jeg har faktisk kjøpt den en gang da jeg hadde invitert klassekameratene mine hjem og ville imponere med noe etnisk. Og lefsene glei ned de, til liks med akkevitten som en lokal nordiskstudent hadde med seg.

Det mest solide nordmennene har reist i Madison, må likevel være denne statuen over oberst Hans Christian Heg, "born in Norway Dec. 21, 1829, fell at Chickamauga, Sept. 19, 1863." Første gangen jeg snubla over denne statuen, hadde jeg nettopp vært på Museet for Wisconsins historie og satt meg inn i hvordan det amerikanske militæret tok over dette landet etter Krigen i 1812. Kort sagt: Soldatene hogg MYE skog. Stedet der oberst Heg falt, har, som mange steder i Amerika, beholdt navnet som de opprinnelige landeierne hadde gitt det. Men oberst Heg falt ikke i krig mot indianerne. Til det ankom han for seint til Amerika. Årstallet 1863 peker mot det vi liker å kalle "Den amerikanske borgerkrigen," dvs. at han, som mange andre her nord, slutta seg til i kampen for Unionen mot de slaveelskende utbryterne, eller konføderasjonalistene, i sør.

Det er nok på grunn av denne motstanden  mot slaveriet at den lokale flower-power-generasjonen finner oberst Heg brukbar i en kampanje "mot krig, for helsereform." Historie er interessante greier. Så vidt jeg veit, er det riktig at en moralsk, og religiøst fundert, harme mot slaveriet bidro til polariseringa mellom Nord- og Sør-statene på 1800-tallet. Men ville den samme harmen gjort Heg til en forsvarer av helsereformen i dag? Og ville også han i 2010 forsvart denne med plakater og buttons framfor blåjakke og gevær?

En ting er i alle fall sikkert. Det siste Hans Christian Heg sa, ifølge soldatene som fulgte han i felten, var "Uffda!" Siden alle soldatene ikke var norske, kom dette uttrykket til å bli tolka på mange ulike vis, både som et positivt og en negativt uttrykk for følelelsesutbrudd. I Midtvesten har "Uffda!" blitt en etnisk markør som kan brukes ved alle emosjonelle utbrudd, altså noe liknende "wolla" for Østkant-ungdommen i Oslo.  Her fra Milwaukee, der Skandinavia-butikken hadde sommersalg i begynnelsen av september. Labor Day er tydeligvis ikke høysesong for sjuarma lysestaker i USA.

Chichen Itza etter Apokalypsen

Eg er nettopp kommen tilbake til hotellet etter ein dagstur til den gamle mayabyen Chichen Itza på Yukatan-halvøya i Mexico. Namnet skal bety "Munninga ved brønnen til Itzaene". Byen hadde si storheitstid for tusen år sia -- og det var mektige ting vi fekk sjå og høre.

Ei av dei arkitektoniske nyvinningane for mayaland i Chichen Itza, er desse søylegangane ved Soldattempelet -- elles er mayaarkitekturen generelt monumental og ikkje prega av opne rom. Då vi stod her, dukka det også opp nokre ungar som gav oss ein prøvesmak på moderne maya-språk.

Det mest imponerande byggverket i den forne mayahovedstaden er nok likevel Kukulkan-tempelet, ein kombinert kalender, offerplass og gravkammer. Her er eit trappetrinn for kvar av dei 365 dagane i året. Kvart vårjamdøgn snik slangen Kukulkan seg ned langs ei av sidene på tempelet. Og kvart haustjamdøgn kryp den same slangen opp igjen. Om du står nær og klappar, hørest det fugleskrik innantil tempelet. Det er ekkoet som visstnok hørest ut som quetzalen, ein heilag fugl for mayaene.

Ikkje langt frå Kukulkan-tempelet ligg eit platå bygd opp av skrekkinngytande hovuder i stein. Det er mykje fint å seia om mayaene. Dei hadde avansert kunnskap innan astrologi og geometri, og dei hadde eit skriftsystem basert på hieroglyfar. Det meir problematiske med denne kulturen var den institusjonaliserte menneskeofringa. Gaiden vår kunne fortelje at veggen du ser ovanfor, trulig er bygd for å æra dei som vart ofra til mayagudane.

Han kunne også fortelle at tempela og veisystemet som binder dem sammen, til sammen størstedelen av byen, var bygd tre meter over jungelnivå for å skille overklassen fra underklassen. Idet han forklarte dette, pekte han ned mot grøftekanten der dagens mayaer satt på rekke og rad med spikk og annet håndarbeid som de ville selge oss turistene "veldig billig."

Tyrkiske namn og russisk litteratur

Fire bøker på sengekanten. Tre tyrkiske namn. En Orhan Pamuk, en Elif Batuman og en Azade Seyhan. Litteratur og litteraturvitskap i ulike fargar og former--og to omslag med eksplisitt referanse til russisk litteratur. Eg kosar meg allereie med denne sengelektyra--og kjem tilbake med meir når eg har lese gjennom dei ...

Eit par glimt frå Madison

Mange har spurt om ikkje eg kan dele fleire bilde frå reisene mine i aust og vest. Bilde skal bli! Her frå Madison, heimstaden min dette semestret:

Delstatsbygninga i Madison, "the Wisconsin State Capitol." Den ligger på høgda som alle vegar i "the Mad City" fører til. Og om ein ser bort ifrå dei fire utstikkarane, liknar bygninga ganske mykje på Capitol i Washington--så mykje at filmskaparar visstnok kjem hit for liksom å filme Washington--men sjølv har eg ikkje sett noko eksempel på det. (Sei gjerne ifrå om du har sett ein slik film.)

Terassen til studenthuset, eller "the Memorial Union Terrace" med utsikt mot sjøen Mendota.