Istiklal-marsjen i Istanbul, 1. juni

Demonstrantene trosser tåregassen og beveger seg framover mot Taksim-torget.

Istiklal-marsjen, 1. juni

Like utenfor politibarrikadene ved Odakule på Istiklal: En mann sprayes i ansiktet for å lindre smertene av peppersprayen.

Istanbuls folkestyre

Observasjoner og refleksjoner skrevet i Istanbul søndag 3. Juni, med tilbakeblikk på vårens hendelser:

Mens kampene mellom demonstranter og politi fortsetter flere steder i Tyrkia, opplever istanbulittene en helt ny situasjon i hovedgata Istiklal og stortorget Taksim etter at politiet trakk seg ut lørdag ettermiddag. Her, og i den truede Gezi-parken, der politiet slo brutalt til og fjernet hundre demonstranter fredag morgen,  finnes det nå ikke en eneste politimann. Motdemonstranter er heller ikke å se I folkehavet. I det enorme området som folkemassene nå har gjeninntatt, opplever tyrkerne et helt unikt folkestyre.

   Og det rare er at det fungerer så bra!  For når Taksim-torget har vært stengt i flere måneder og politiet ved flere anledninger den siste måneden har barrikadert Istiklal-gata og skadet hundrevis med tåregass, har mantraet vært: Det er for deres egen sikkerhet!

Sjokket var stort 1. mai, da alle atkomstveier til Taksim ble stengt. Metroen stanset, ferjene over Bosporosstretet sluttet å gå, og bruene over Det gylne horn ble hevet. I en tid da myndighetene har hatt svært vanskelig for å forklare hva som skjedde under terrorangrepet i Hatay-provinsen, der over femti personer mistet livet 11. mai, har istanbulittene i møte med politiets barrikader murret om at den største terroristen er regjeringspartiet AKP. Selv om det altså er et mildt islamistisk parti det murres over, har misnøyen vært sterk også i muslimske miljø der Istanbul ses på et forvalteransvar som ingen sultan får skalte og valte med som han vil.

            Hadde statsministeren i disse tidlige mai-dagene begitt seg til Istiklal og sidegatene som en tidligere sultan i forkledning, kunne han ha forstått hva som var i gjære, og nå kunne han sett tilbake på disse dagene med murring som et kjært minne. For i demonstrasjonene nå er et av de mest brukte slagordene ”Tayyip må gå!” På vegger og murer står det også sexistiske og lett motstridende, meldinger som: ”Horungen Tayyip,” ”Tayyip er ei ræv,” ”Kuk-Tayyip!” ”Ta mora di og dra!” og ”Kom hit, Tayyip. Mora di òg!”

Det var spesielt å være med på å innta Taksim-torget lørdag kveld. Ettersom demonstrantene rykket fram bak politiets forlatte barrikader, ble ødeleggelsene synlige. Brolegning revet opp, en stor vanndam farget rød – av blod? Eller av kjemikalier som er blitt brukt? Ramponerte forretningsfasader. Det gikk allerede på fredag meldinger om at politi knuste vinduer for å sverte demonstrantene. Det rare er at slike knuste butikkvinduer ikke finnes lenger ned i gatene, utenfor det som fredag og lørdag var politiringen rundt Taksim, for her var det nok av demonstranter som kunne ramponert butikker og andre lokaler om det var det de ville. De ville ikke det. De ville til Taksim, og de rykket fram og tilbake mot politibarrikadene idet de kollektivt motsatte seg instinktet som sa ”løp” når skuddene smalt og gassen spredde seg blant dem.  Like raskt som en hørte skudd og det rykket i kroppen, ropte folk: ”Rolig! Ikke løp! Og ganske snart: På´n igjen!” Det ligger i navnet at istanbulittene er bymennesker, og er det en ting de nå demonstrer tydelig er det hvordan det går å handle kultivert og veldisiplinert i flokk. 

 På Burger King står en beskjed fra i går fortsatt på veggen: ”Førstehjelp!” I Gezi-parken står nødsentralen, teltet der legestudenter hjalp skadde som fredag og lørdag ikke fikk slippe ut av politiringen.

            På søndag var mye som før i folkestyrets domene. Kommunens søppelbiler var som vanlig tidlig ute og rydda. Butikkene åpnet utover dagen. På ettermiddagen var det fullt av folk. Men alt var ikke som før: Av og til brøyt det løs applaus. Innimellom våknet kampropene: ”Regjeringen må gå!” ”Skulder til skulder mot fascistene!” ”Taksim-torget er vårt! Istanbul er vår!” Gateselgere solgte øl. Et par innovative sjeler så i ly av folkestyret sitt snitt til å tjene noen ekstra kroner og samtidig protestere mot Ankara, der parlamentet stadig innskrenker alkohollovgivningen.

Taksim-torget var et eneste stort festivalområde. Her og der hørtes trommer, fløyter og sekkepiper. Folk danset.

I et hjørne av Gezi-parken poserte folk foran vrakene av utbrente politibiler og brakker. I en utbrent politibuss  hengte to ungdommer opp et banner som sa: ”Politiet tente på da de dro, folket slukket brannen.”

Og alle grupperinger var der, noen med banner: Kurderforeninger, fotballsupportere i alle farger, ansatte ved offentlige kulturinstitusjoner, antikapitalistiske muslimer, lhbt-bevegelsen, diverse småpartier, men ingen av partiene i parlamentet, gamle, unge, kvinner og menn fagforeninger som varsler generalstreik.

”Om Tayyip og regjeringen kan kommet til å gå av?” Jeg spør en smilende mann som har plassert seg i en lenestol oppå ei forlatt politibu. Her sitter han og skuer utover Taksim, mens han hviler foten som er blitt truffet av en tåregasspatron.

”Det er mulig,” svarer han. ”Denne situasjonen er helt ny. Nå kommer det an på hvordan opposisjonspartiene stiller seg. Spesielt Nasjonalistpartiet har jo hittil i stor grad samarbeidet med regjeringspartiet. Det beste hadde vært om det ble skrevet ut nyvalg snart. Det blir også viktig med støtte fra EU og USA. EU-prosessen fortsetter, og kan brukes til å støtte reformkreftene. Det kan ikke stanse her.”

”Om generalstreik er mulig?” Jeg spør en ansatt i en skobutikk. ”Om det er det folket vil ha,” svarer ekspeditøren.

Kristus i Jerusalem

Jeg har nettopp feiret påske i Jerusalem. Mange tenker på Istanbul, Miklagard, som det andre Rom, men byen er også det nye Jerusalem. At det er sånn, har mange mennesker berettet om og bekreftet under årenes løp. Men et av de sikreste tegnene på dette er mangfoldet av kirker i denne byen. Påskedag var jeg på gudstjeneste i The Crimea Memorial Church, en anglikansk kirke med nokså ortodoks liturgi. Dette var en fin kombinasjon: Språket var forståelig og stemningen fin. Det luktet godt av røkelse og var pyntet fint med blomster. Som avslutningssalme sang vi: Thine be the glory, risen, conquering Son, endless is the victory thou o´er death hast won. Noen vil kjenne igjen sangen som Deg være ære.

Før jeg sier mer om Kristus, et par ord om det nye Jerusalem versus det gamle. (Jeg har vært så heldig å få besøke dem begge.) En ting som slår meg, er at religionen her - tross sin allestedsnærværenhet - er dempet, og underlagt politikken. Og slik har det visst vært bestandig. Konstantinopel har alltid visst å bruke religionen politisk, men her er keiseren størst. Eller i våre dager: Politiske demonstrasjoner er tross alt mer høylytte enn bønnerop og kirkeklokker. Religionsutøvelsen her er kuet, blyg. I det gamle Jerusalem er det annerledes: På en lite fruktbar måte ser religionen der ut til å hanlde om politikk i betydelsen fraksjonsdannelser - og ikke så mye mer.

Så til Kristus. I en by som tross alt er mer politisk enn religiøs, synes jeg det er interessant å spørre: Hva betyr det at Kristus er oppstanden? Personlig har jeg det siste tiåret vært noe tilbakeholden med å uttrykke meg i så religiøse termer, fordi jeg vet det kan oppfattes som personlig. Religion i gamlelandet oppfattes som noe personlig, og ofte moralsk, men sånn trenger det ikke være.

Kristus, som han formidles i det nye Jerusalem, er Pantekrator, dvs. Allherskeren. Han var der før skapelsen, og han lever i dag. Uten han ville ingenting vært til av alt som er til osv. Når Jesus dør og oppstår den tredje dagen, betyr det at livet seirer over døden. Er det mulig å tro på dette i dag? Jeg er redd mange som ikke får seg til å tro dette, har fått det for seg at oppstandelsen og det nye livet handler om livet etter døden - ens personlige skjebne etter at en dør. Men Kristi oppstandelse bærer bud om en radikal seier over dødskreftene her og nå, i vår verden, den verden vi lever i. Det handler om at livskreftene, som er grunnlaget for at vi lever, seirer over dødskreftene. Men gjør de det?

Påskebudskapet er ikke et påbud om å tro på dette, men et vitnesbyrd om at det er sånn. Men når det gjelder Jesu Kristi død og oppstandelse, begynner hendelsen å virke fjern. Det er ikke de historiske hendelsene som opptar meg heller. Spørsmålet er om Kristus Allherskeren regjerer i livet her og nå. Gjør han det? Er det livskreftene som seirer? I denne byen? I verden?

Islamske sørgesanger til minne om 22. juli

I dag, 21. august, er det konsert i Oslo spektrum til minne om ofrene etter angrepa 22. juli. Jeg er ikke i Norge nå, jeg er i Istanbul, men jeg leste programmet til konserten på NRK, og ble sittende å høre på endel av sangene på Spotify. Det er ei fin liste med sanger, dikt og komposisjoner fra flere land: Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og USA. De to siste sangene jeg hørte på fra lista, var Melissa Horns "Kungsholmens hamn" og Beethovens symfoni nr. 7.

I neste omgang ble jeg sittende å tenke: Hva om konsertarrangørene ville invitert en artist fra Tyrkia? Hvilken artist ville man spurt da? Hva finnes av sørgesanger og kjente artister fra den islamske delen av Europa, som terroristen Anders Behring Breivik hata så sterkt at han var villig til å drepe mange mennesker? Etter å ha tenkt litt, lytta litt, og søkt meg fram på nettet etter hva som finnes allment tilgjengelig, har jeg valgt ut et lite knippe av sørgesanger som er kjente og kjære i denne delen av verden - og naturligvis også for veldig mange i Norge. Her er sangene jeg har lyst til å dele:

1) "Ben küskünüm feleğe," her fra Youtube sunget av Bülent Ersoy. Denne fortvila sangen er også lett tilgjengelig via Spotify. Bülent Ersoys versjon er henta fra albumet "Bizim Hikayemiz", som betyr "Vår fortelling" og kom ut i 1989.  Her er teksten, på tyrkisk og norsk:

Ben küskünüm feleğe Düştüm bitmez çileye Nerelere gideyim Kara bahtım gülmeye Ben küskünüm feleğe Düştüm bitmez çileye Ben ne ettim feleğe Verdi bana bu derdi Yıllardır hep ağlattın Şu gönlüm güldürmedi Ben küskünüm feleğe Düştüm bitmez çileye

Jeg fortviler over himmelen Over den uendelige lidelsen jeg blir utsatt for Hvor skal jeg gjøre av meg, mørke skjebne, hvor kan jeg le? Jeg fortviler over himmelen Over den uendelige lidelsen jeg blir utsatt for Hva har jeg gjort mot himmelen? Den har gitt meg denne plagen I årevis har du bare latt meg gråte Det hjertet, min kjæreste, lot meg ikke le Jeg fortviler over himmelen Over den uendelig lidelsen jeg blir utsatt for Den lidelsen

2) "Yaktılar Halim'imi" av Sezen Aksu, igjen fra Youtube. Også denne sangen er tilgjengelig på Spotify, og den skriver seg fra albumet "Işık Doğudan Yükselir", som betyr "Lyset står opp i øst". Det kom ut i 1995. Teksten henspiller på det lenge uoppklarte mordet på journalisten Abdi Ipekçi, som også er en sentral allusjon i Orhan Pamuks roman "Svart bok", utgitt 1990.

Martılar havalandı çığlık çığlığa Bir ağıt yaktılar Küheylanımı üç beş kafir şafakta Yol ağzına attılar Hava ağır nemli, aylardan şubattı Simsiyah bir mermer misali Yüzün caddeye aktı Gece sağır, gece dilsiz Korkuya yattı Çifte pusu kuruldu Yetişin Halim vuruldu Bir kahpe hançer Ucunda kanıyor gülüm Yaktılar Halim'imi yaktılar ah Yaktılar Halim'imi yaktılar ah … Martılar havalandı çığlık çığlığa Bir ağıt yaktılar Küheylanımı üç beş kafir şafakta Yol ağzına attılar Hava ağır nemli, aylardan şubattı Simsiyah bir mermer misali Yüzün caddeye aktı Gece sağır, gece dilsiz Korkuya yattı Çifte pusu kuruldu Yetişin Halim vuruldu Bir kahpe hançer Ucunda kanıyor gülüm Yaktılar Halim'imi yaktılar ah Yaktılar Halim'imi yaktılar ah …

Måkene skreik opp og letta i flokk De sang en sørgesang Midt i gata slengte en gjeng med jævler araberhesten min fra seg ved soloppgang Lufta var isende grå denne morgenen i februar Ansiktet ditt var som beksvart marmor Og rant utover gata Natta var døv, natta var stum Den ga etter for redselen Det ble danna et par vaktstyrker Skynd dere, Halim er skutt Min kjære ligger og blør Ved siden av en jævlig kniv De skøyt min Halim, ah De skøyt min Halim, ah … Måkene skreik opp og letta i flokk De sang en sørgesang Midt i gata slengte en gjeng med jævler araberhesten min fra seg ved soloppgang Lufta var isende grå denne morgenen i februar Ansiktet ditt var som beksvart marmor Og rant utover gata Natta var døv, natta var stum Den ga etter for redselen Det ble danna et par vaktstyrker Skynd dere, Halim er skutt Min kjære ligger og blør Ved siden av en jævlig kniv De skøyt min Halim, ah De skøyt min Halim, ah …

3) "1980" av Sezen Aksu, igjen fra Youtube. Også denne er tilgjengelig på Spotify. Se her for mer om hendelsene i 1980.

Sigaramın dumanına sarsam saklasam seni Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni Yokluğun ah yol yol olsa uzasa unutmam seni Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni Akşam vakti sardı yine hüzünler Kalbim yangın yeri gel kurtar beni senden Akşam vakti dolaştım sokaklarda Yırtık bir afiş seni gördüm duvarda Sigaramın dumanına sarsam saklasam seni Yokluğun ah yol yol olsa uzasa unutmam seni Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni

Jeg røyker og tenker: Om jeg bare kunne omfavne denne skya og ta vare på deg Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake Ikke gå, ikke gå, kjæresten min Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg. Ah, nå er du borte, og om tida går, så kommer jeg aldri til å glemme deg Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake Ikke gå, ikke gå, kjæresten min Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg. Det er kveld, og jeg er full av melankoli Hjertet mitt brenner, kom og redd meg ut av grepet ditt Det er kveld, og jeg har streifa om i gatene En revna plakat, der så jeg deg på veggen. Jeg røyker og tenker: Om jeg bare kunne omfavne denne skya og ta vare på deg Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake Ikke gå, ikke gå, kjæresten min Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg.

 
 4) "Halepçe" av Şiwan Perwer, igjen fra Youtube. Denne sangen er på kurdisk, og handler om Saddam Husseins gassangrep på befolkningen i Halabja, 1988. I denne sammenhengen nevner sangen også atombombene i Japan og napalmangrepa i Vietnam. Dette innholdet er kanskje ikke noen god parallell til det Norge nettopp har opplevd, men gir kanskje et perspektiv på saken som kan være verdifullt likevel. Siden teksten er på kurdisk, er ikke jeg den rette til å oversette den:
Wey lo lo, wey lo lo wey lo
Wezê daketim kel û kaşxanan
Wezê daketim serê birc û van dîwaran
Wezê bi serkela dilê xwe de mijûl ji xeman û kulan û derdan birîn in ax de wey lo lo lo wey lo…
Dîsa bombe û baran e
Her derê girtî mij û dûman e
Dîsa nale-nala birîndaran e
Dengê dayika tê li ser lorikê wan e
Bavik bi keder xwe davêjine ser zarokan e
Lê zarok mane bê nefes, bê ruh û bê can e
Ax birîndar im wey lo lo lo wey lo
Hey lê lê…. wey lê lê… Ferman e ûy… hawar… hawar…
Dîsa li me ferman e
Li jor tête gire-gir û hume-huma bavirok û têyaran e
Her der xistiye nava agir û mij û dûman e
Li jêr tête qîre-qîra zarokan, hawara dayik û bavan e
Dîsa dîrok xwe nû ve dike weke carek ji caran e
Weke Diyarbekir, weke Palo û Gênc û Agirî, Dêrsim
Weke Mahabat û weke Berzan e
Îro dîsa li Deşta Silêmaniyê, li kêleka Hendirê, li bajarê helebçê
Fermana me Kurdan e, ferman e, ferman e…
Dîsa hatin qelandin zarok û zêç tev dayik û bavan e
Ax hawar… li me ferman e… li min ay… ax birîndarê we me, li min oy…
Erê hey lê lê… Here hey lo lo…
Hawar Kurdno hûnê bikin bilezînin
Hûnê kaxiz û pênûsekê bibînin binivsînin
Dinya alemê pê bihesînin
Serok û rêberên Kurda li hev bînin
Bira yek bi yek bin ji halê me Kurdan re tiştekî ji dinyayê re binnivsînin
Bira xelq û alema pê bihesînin
Da ku çarekê ji halê me Kurdan re bibînin
Me ji bin vê bindestiyê derînin hawar hawar
Heyfa Kurdistan ku îro dişewitînin
Agir li serê me Kurdan dibarînin ax de ay ay… lo lo ax de li min birîndarê we me…

5) Ropet til morgenbønn, her fra Youtube. I boka "Istanbul. Minnene og byen," skriver Orhan Pamuk at det finnes en egen Istanbul-melankoli, en hüzün, som er en mer kollektiv følelse en annen melankoli og tristesse. Pamuk knytter denne sentimentaliteten til islam og trua på en, ensom gud som på et visst tidspunkt har funnet ensomheten så uutholdelig at han har skapt verden, og nå lengter etter å oppnå felleskap med verden og menneskene igjen. Et uttrykk for denne tanken er ropet til morgenbønn som runger utover byen like før soloppgang. En transkripsjon og en oversettelse av teksten finnes her.

Aldri utlånt

Nynorsk Antikvariat har vore så vennleg å sende meg ei raus liste med sikkert tusen lyrikkutgjevingar til halv pris. Og lista gjev eit til tider brutalt bilde av lyrikkens kår i Noreg:

CESAIRE, AIME. Halshugget sol. Dikt i utvalg. Gjendiktning og forord ved Halvor Roll. Oslo 1982. Gyldendal. 8vo. 66 (+1, + 5 blanke) s. Originalt gult omslag med raud og svart ryggtittel. Utrangert bibliotekbok med lånekort i lomme. Har ikkje vore utlånt. Bokmål.
T.nr.: 13022 kr 60,00. 50% rabatt kr 30,00


Endå godt at det er ei omsetjing. Så er det sikkert nokon som har lese henne på originalspråket.

Biblioteket har stengt

Så er Peer tilbake i Gamlelandet, og har fått sitt første underlige gjenmøte med Universitetsbiblioteket. Av en eller annen grunn har studentpolitikerne her gått gode for at biblioteket skal stenge klokka åtte, eller kanskje er det kvart på åtte, omtrent da bibliotekene virkelig begynner å fylles opp i Madison. Og der University of Wisconsin, som på 1970-tallet blei utsatt for USAs største terrorangrep før Oklahoma, nøyer seg med at du viser kortet i skranken idet du går inn, har UiO hyrt inn uniformerte vakter. Nøyaktig hvilket behov disse vaktene er ment å dekke, er derimot uvisst. En blir ikke dratt ut etter håret om en er på UB over tida, en får bare en sterk følelse av at noe er galt uten helt å vite hvor en skal rette denne vage skyldfølelsen hen.