Istanbul er Byen

Byen er sivilisasjon. Å være på Taksim med millioner av mennesker uten noe som helst sikkerhetsoppbud kan virke skremmende. Men det kollektive minnet fra 1977 sitter i ryggmargen på istanbulittene. 1. mai det året utbrøt det panikk på Taksim-torget da skudd ble avfyrt under demonstrasjonene. Et førtitalls mennesker døde i kaoset i bakgater som denne. 1. juni høres rop: Sakte, ikke spring! Dette skjer hver gang en bombe med tåregass eksploderer. I samme øyeblikk som folkemassen instinktivt rykker bakover, reagerer de rasjonelt på disse tilropene og unngår panikk.

Taksim er vår

I tretida lørdag ettermiddag ble det kjent at presidenten hadde ringt statsministeren og sagt at politiet måtte trekkes ut fra Taksim-torget. Demonstrantene inntar torget, her med Gezi-parken i bakgrunnen. 

Marsjen mot Taksim, 1. juni 2013

Istiklal åpner seg, og nærmere Galatasaray-gymnasiet blir resultatet av politiets voldsomme maktbruk synlig. Demonstrantene går i ring rundt en stor vanndam farget rød, kanskje av kjemikalier som inngår i appelsingassen.

Istiklal-marsjen i Istanbul, 1. juni

Demonstrantene trosser tåregassen og beveger seg framover mot Taksim-torget.

Istiklal-marsjen, 1. juni

Like utenfor politibarrikadene ved Odakule på Istiklal: En mann sprayes i ansiktet for å lindre smertene av peppersprayen.

Istanbuls folkestyre

Observasjoner og refleksjoner skrevet i Istanbul søndag 3. Juni, med tilbakeblikk på vårens hendelser:

Mens kampene mellom demonstranter og politi fortsetter flere steder i Tyrkia, opplever istanbulittene en helt ny situasjon i hovedgata Istiklal og stortorget Taksim etter at politiet trakk seg ut lørdag ettermiddag. Her, og i den truede Gezi-parken, der politiet slo brutalt til og fjernet hundre demonstranter fredag morgen,  finnes det nå ikke en eneste politimann. Motdemonstranter er heller ikke å se I folkehavet. I det enorme området som folkemassene nå har gjeninntatt, opplever tyrkerne et helt unikt folkestyre.

   Og det rare er at det fungerer så bra!  For når Taksim-torget har vært stengt i flere måneder og politiet ved flere anledninger den siste måneden har barrikadert Istiklal-gata og skadet hundrevis med tåregass, har mantraet vært: Det er for deres egen sikkerhet!

Sjokket var stort 1. mai, da alle atkomstveier til Taksim ble stengt. Metroen stanset, ferjene over Bosporosstretet sluttet å gå, og bruene over Det gylne horn ble hevet. I en tid da myndighetene har hatt svært vanskelig for å forklare hva som skjedde under terrorangrepet i Hatay-provinsen, der over femti personer mistet livet 11. mai, har istanbulittene i møte med politiets barrikader murret om at den største terroristen er regjeringspartiet AKP. Selv om det altså er et mildt islamistisk parti det murres over, har misnøyen vært sterk også i muslimske miljø der Istanbul ses på et forvalteransvar som ingen sultan får skalte og valte med som han vil.

            Hadde statsministeren i disse tidlige mai-dagene begitt seg til Istiklal og sidegatene som en tidligere sultan i forkledning, kunne han ha forstått hva som var i gjære, og nå kunne han sett tilbake på disse dagene med murring som et kjært minne. For i demonstrasjonene nå er et av de mest brukte slagordene ”Tayyip må gå!” På vegger og murer står det også sexistiske og lett motstridende, meldinger som: ”Horungen Tayyip,” ”Tayyip er ei ræv,” ”Kuk-Tayyip!” ”Ta mora di og dra!” og ”Kom hit, Tayyip. Mora di òg!”

Det var spesielt å være med på å innta Taksim-torget lørdag kveld. Ettersom demonstrantene rykket fram bak politiets forlatte barrikader, ble ødeleggelsene synlige. Brolegning revet opp, en stor vanndam farget rød – av blod? Eller av kjemikalier som er blitt brukt? Ramponerte forretningsfasader. Det gikk allerede på fredag meldinger om at politi knuste vinduer for å sverte demonstrantene. Det rare er at slike knuste butikkvinduer ikke finnes lenger ned i gatene, utenfor det som fredag og lørdag var politiringen rundt Taksim, for her var det nok av demonstranter som kunne ramponert butikker og andre lokaler om det var det de ville. De ville ikke det. De ville til Taksim, og de rykket fram og tilbake mot politibarrikadene idet de kollektivt motsatte seg instinktet som sa ”løp” når skuddene smalt og gassen spredde seg blant dem.  Like raskt som en hørte skudd og det rykket i kroppen, ropte folk: ”Rolig! Ikke løp! Og ganske snart: På´n igjen!” Det ligger i navnet at istanbulittene er bymennesker, og er det en ting de nå demonstrer tydelig er det hvordan det går å handle kultivert og veldisiplinert i flokk. 

 På Burger King står en beskjed fra i går fortsatt på veggen: ”Førstehjelp!” I Gezi-parken står nødsentralen, teltet der legestudenter hjalp skadde som fredag og lørdag ikke fikk slippe ut av politiringen.

            På søndag var mye som før i folkestyrets domene. Kommunens søppelbiler var som vanlig tidlig ute og rydda. Butikkene åpnet utover dagen. På ettermiddagen var det fullt av folk. Men alt var ikke som før: Av og til brøyt det løs applaus. Innimellom våknet kampropene: ”Regjeringen må gå!” ”Skulder til skulder mot fascistene!” ”Taksim-torget er vårt! Istanbul er vår!” Gateselgere solgte øl. Et par innovative sjeler så i ly av folkestyret sitt snitt til å tjene noen ekstra kroner og samtidig protestere mot Ankara, der parlamentet stadig innskrenker alkohollovgivningen.

Taksim-torget var et eneste stort festivalområde. Her og der hørtes trommer, fløyter og sekkepiper. Folk danset.

I et hjørne av Gezi-parken poserte folk foran vrakene av utbrente politibiler og brakker. I en utbrent politibuss  hengte to ungdommer opp et banner som sa: ”Politiet tente på da de dro, folket slukket brannen.”

Og alle grupperinger var der, noen med banner: Kurderforeninger, fotballsupportere i alle farger, ansatte ved offentlige kulturinstitusjoner, antikapitalistiske muslimer, lhbt-bevegelsen, diverse småpartier, men ingen av partiene i parlamentet, gamle, unge, kvinner og menn fagforeninger som varsler generalstreik.

”Om Tayyip og regjeringen kan kommet til å gå av?” Jeg spør en smilende mann som har plassert seg i en lenestol oppå ei forlatt politibu. Her sitter han og skuer utover Taksim, mens han hviler foten som er blitt truffet av en tåregasspatron.

”Det er mulig,” svarer han. ”Denne situasjonen er helt ny. Nå kommer det an på hvordan opposisjonspartiene stiller seg. Spesielt Nasjonalistpartiet har jo hittil i stor grad samarbeidet med regjeringspartiet. Det beste hadde vært om det ble skrevet ut nyvalg snart. Det blir også viktig med støtte fra EU og USA. EU-prosessen fortsetter, og kan brukes til å støtte reformkreftene. Det kan ikke stanse her.”

”Om generalstreik er mulig?” Jeg spør en ansatt i en skobutikk. ”Om det er det folket vil ha,” svarer ekspeditøren.

Kristus i Jerusalem

Jeg har nettopp feiret påske i Jerusalem. Mange tenker på Istanbul, Miklagard, som det andre Rom, men byen er også det nye Jerusalem. At det er sånn, har mange mennesker berettet om og bekreftet under årenes løp. Men et av de sikreste tegnene på dette er mangfoldet av kirker i denne byen. Påskedag var jeg på gudstjeneste i The Crimea Memorial Church, en anglikansk kirke med nokså ortodoks liturgi. Dette var en fin kombinasjon: Språket var forståelig og stemningen fin. Det luktet godt av røkelse og var pyntet fint med blomster. Som avslutningssalme sang vi: Thine be the glory, risen, conquering Son, endless is the victory thou o´er death hast won. Noen vil kjenne igjen sangen som Deg være ære.

Før jeg sier mer om Kristus, et par ord om det nye Jerusalem versus det gamle. (Jeg har vært så heldig å få besøke dem begge.) En ting som slår meg, er at religionen her - tross sin allestedsnærværenhet - er dempet, og underlagt politikken. Og slik har det visst vært bestandig. Konstantinopel har alltid visst å bruke religionen politisk, men her er keiseren størst. Eller i våre dager: Politiske demonstrasjoner er tross alt mer høylytte enn bønnerop og kirkeklokker. Religionsutøvelsen her er kuet, blyg. I det gamle Jerusalem er det annerledes: På en lite fruktbar måte ser religionen der ut til å hanlde om politikk i betydelsen fraksjonsdannelser - og ikke så mye mer.

Så til Kristus. I en by som tross alt er mer politisk enn religiøs, synes jeg det er interessant å spørre: Hva betyr det at Kristus er oppstanden? Personlig har jeg det siste tiåret vært noe tilbakeholden med å uttrykke meg i så religiøse termer, fordi jeg vet det kan oppfattes som personlig. Religion i gamlelandet oppfattes som noe personlig, og ofte moralsk, men sånn trenger det ikke være.

Kristus, som han formidles i det nye Jerusalem, er Pantekrator, dvs. Allherskeren. Han var der før skapelsen, og han lever i dag. Uten han ville ingenting vært til av alt som er til osv. Når Jesus dør og oppstår den tredje dagen, betyr det at livet seirer over døden. Er det mulig å tro på dette i dag? Jeg er redd mange som ikke får seg til å tro dette, har fått det for seg at oppstandelsen og det nye livet handler om livet etter døden - ens personlige skjebne etter at en dør. Men Kristi oppstandelse bærer bud om en radikal seier over dødskreftene her og nå, i vår verden, den verden vi lever i. Det handler om at livskreftene, som er grunnlaget for at vi lever, seirer over dødskreftene. Men gjør de det?

Påskebudskapet er ikke et påbud om å tro på dette, men et vitnesbyrd om at det er sånn. Men når det gjelder Jesu Kristi død og oppstandelse, begynner hendelsen å virke fjern. Det er ikke de historiske hendelsene som opptar meg heller. Spørsmålet er om Kristus Allherskeren regjerer i livet her og nå. Gjør han det? Er det livskreftene som seirer? I denne byen? I verden?