1) Natur og miljø. Slagord: Taksim er vår, Istanbul er vår osv.
2) Regjeringen, og først og fremst statsminister Recep Tayyip Erdoğan, må gå. I seg selv to viktige slagord.
3) Politiets maktmisbruk må stanse. Eller som det heter her: Skulder til skulder mot fascismen.
4) Media fungerer ikke. Media er til salgs. En symptomatisk reaksjon er boikotten mot Garanti Bankasi, en bank tilhörende Doğuş Holding, som også eier tv-kanaler som fortsatt ikke kringkaster nyheter om oppröret.
I Norge har spesielt punkt to og tre fått oppmerksomhet. Men utgangspunktet, hensynet til naturen og motstanden mot megalomanistiske utbyggingsprosjekt overalt i folks närområder, er og blir viktig. Ikke bare var dette "gnisten" som fikk opprøret til å starte. Det, sammen med politiets maktmisbruk, var grunnlaget som fikk grupper som vanligvis står så fjernt fra hverandre til å enes i protest.
Kravet om regjeringens og statsminister Erdoğans avgang har av mange blitt avfeid som fjernt i et demokrati som Tyrkia. Men Tyrkia er ikke bare et representativt flertallsstyre, slik statsministeren mener at "vårt demokrati" er. Tyrkia er et konstitusjonelt demokrati, og her i opprörets kjerne virker ikke disse kravene like fjerntliggende.
Politets maktmisbruk må jeg skrive mer om siden. Det stikker dypere enn akkurat hva vi ser i alle nyhetskanaler nå.
Medias problemer i Tyrkia stikker også dypt. Tyrkia er det land i verden med flest journalister i fengsel. Dvs. det finnes et korps av uredde journalister i dette landet, ikke bare gatedemonstranter. Hvorfor fungerer likevel ikke den offentlige debatten til folks fordel? Dette er det viktigste spörsmålet å diskutere i Norge, tror jeg. Hva kan norske mediehus bidra med for å stötte tyrkisk demokrati. Det holder ikke at norske aviser og tv "dekker Tyrkia". Norske mediehus må investere i tyrkisk demokrati ved å skape plattformer for diskusjon om disse tingene med tyrkiske redaktörer.
