Maskinene står i Taksim

Dette bildet er tatt søndag 2. juni, men ei uke etter at den voldsomme politiaksjonen ble igangssatt står fortsatt anleggsmaskinene stille ved Gezi-parken, Taksim i Istanbul.

Tyrkia ei uke etter aksjonen i Gezi-parken

I dag, fredag morgen, er statsministeren kommet tilbake fra sin reise i Nord-Afrika. Han fortsetter å skylde urolighetene på demonstrantene, og sier politiet har gjort som de skal, men at det skal etterforskes om politiet har brukt for mye vold. Samtidig blir han møtt av store folkemengder som støtter ham, og han fortsetter sin konfronterende linje. Denne utviklingen er farlig. Selv om Erdoğan ikke har "femti prosent av folket" som han før afrikareisen sa at han "tvinger til å holde seg hjemme," henvender retorikken hans seg fortsatt til et grunnfjell i partiets velgermasse, og det er slutt på at disse holder seg hjemme. Samtidig som politiets kampanje fortsetter, anvender statsministeren et språk som hisser opp disse gruppene mot demonstrantene. Resultatet kan bli stygt i Ankara og flere andre steder.

Samtidig møter Erdoğan motstand innad i partiet, og det blir spennende å følge utviklingen der.

Ingen keiser, men ikoner

Om vi ser på hvilke blomster som spratt ut under den tyrkiske våren på lørdag, aner vi hvor dypt opprøret stikker. 

Folkeopprør i Istanbul er ingenting nytt. Også i osmansk tid fantes opprør som maktet å få sultaner fjernet. Men det finnes også trekk ved opprøret nå som minner om at vi lever i Bysants. 

For det første: Hippodromen er mer en underholdning. Sport er organisasjon, og det gjelder å holde supporterne i sjakk. 

For det andre: Bilder er ikke døde. Brenn ikoner, og de gjenoppstår med økt styrke.

Ikonene på Taksim-plassen er Hrant Dink, Uzun Gezmiş og Nazım Hikmet. Til sammen representerer de maktovergrep og motstand fra republikkens første tid til AKPs regjeringsperiode. Hrant Dink, skutt på åpen gate i Istanbul i 2007, representerer også maktmisbruk fra førrepublikansk tid, ettersom han var en pådriver for diskusjonen om armenerutryddelsen.

Disse ikonene, som henges opp i parken, på Taksim-plassen og i Istiklal-gata, er med å gi mening og dybde til motstanden som nå er vekket. For mange som deltar, er bevegelsen en oppvåkning. Folk kommer sammen og beretter sine ulike historier om overgrep, historier som tyrkiske aviser og fjernsynskanaler har lagt lokk på. Samtidig som Tyrkia er vitne til verste politiaksjonen i nyere tid, opplever ofrene, demonstrantene hvordan sannheten blir fordreid i media som snarere videreformidler regjeringens unnskyldninger og diverse kommentatorers spekulasjoner om det videre politiske spillet istedenfor å få fram fakta. Situasjonen er ikke svart-hvit, men det foregår en kamp om hvordan demonstrasjonene oppfattes. Og for mange av dem som opplever denne fordreiningen av sannheten på nært hold, blir det som en oppvåkning: De gjennomskuer medias fiksjon, og finner sammen, ikke bare her og nå, de deler erfaringer. 

Det er derfor ikke nødvendigvis negativt når Gezi-parken nå hviler ut og konverserer istedenfor å samle folket om en ny leder. Motstanden mot at noen skal kuppe kampen har dels vist seg i det uttrykte ønsket om å dempe flaggbruken. Men motstanden har først og fremst vist seg som en effekt av det nyetablerte folkestyret sentralt i Istanbul. For flagg brukes likevel: Det tyrkiske flagget, ofte med bildet av Atatyrk på, Arbeiderpartiet, Anti-kapitalistiske muslimer, regnbueflagget, ofte med påskriften "Fred" på tyrkisk og kurdisk ... Når ingen av disse blir bevegelsens mest kraftfulle symboler, er det fordi de ikke evner å favne opprøret. Opposisjons-partiene i parlamentet har klokt nok innsett at de ikke har en sjanse. Derfor finnes ingen partipolitisk agitasjon for dem. Andre prøver, men kommer til kort. Taksim-plassen og Gezi-parken har siden lørdag vært en arena for å prøve og feile. Og de fleste feiler. Maktkampen virker organisk. Mellom tåregassangrepene har scenen i Gezi har gitt rom for revolusjonære, fagorganiserte, dervisjer, oppsagte skuespillere fra statlige teater, musikere. Nasjonalistiske uttrykk i rasistisk retning har ikke fått prøve seg her. Søndag kveld var det tendenser til å bli satt tilbake til 1970-tallet da mikrofonen ble gitt til revolusjonære advokater. Det mest slagferdige budskapet var likevel lesningen av Nazim Hikmets dikt: "Jeg er et tre i Gülhane-parken" - for anledningen forandret til "Jeg er et tre i Gezi-parken", tonesatt og sunget i kor. Ikonene viser slitestyrke. Men bærer de på løsningen? Peker de ut en retning for Tyrkia videre? Det er tross alt seks år siden tusenvis av demonstranter tok til gatene å ropte "Vi er alle Hrant Dink! Vi er alle armenere!" Hrant Dink var død, Hrant Dink lever. Men Dink var altså ikke i seg sjøl nok til å mønstre massene. En veggartist vil ha noe mer: "Revolusjoner trenger dikt. Skriv dikt!" er budskapet. 

Mitt inntrykk er også at det som hender akkurat nå, behøver egne klagedikt og nye dikt fulle av håp. Dikt som bryter medias onde sirkel av fortielse, og skaper grunnlag for en offentlighet der maktmisbruket ikke lenger kan skjules. Det blir et før og et etter Gezi. Men det gjenstår å se hvor dype endringene blir. 

Et hav av følelser i Taksim

Den snart ukegamle spontane massebevegelsen mot politiaksjonen som startet forrige fredag byr på et hav av følelser.

Det er ikke første gangen politiet massemønstrer i Taksim-området og skremmer folk med tåregass, og skader demonstranter ved å skyte tåregass mot dem på nært hold, og fjerner folk med vannkanoner. Men situasjonen som denne våren har oppstått i rundt Taksim-plassen, representerer likevel noe relativt nytt, og sjokket etter den massive politiaksjonen som startet forrige fredag, og fortsatt pågår på flere steder i Tyrkia, har ikke lagt seg. Vi vet ikke hvor ordren kommer fra, eller hvorfor den ble gitt. Vi forstår ikke statsministerens handlemønster. 

Det som er sikkert, er at politiets skremselskampanje forrige fredag provoserte fram en motreaksjon uten like. 

Først vrede: Etter utdrivelsen av hundre fredfulle demonstranter i Gezi-parken fredag morgen, reagerte stadig flere spontant: Dette finner vi oss ikke i lenger! Lokket gikk av trykkokeren. 

Mellom slagene glede: Tenk at vi kunne finne sammen! Det er dette samholdet vi har manglet! Gasstårer blandet seg med gledestårer fredag 31. mai. 

Sinne: Regjeringen må gå! Skulder til skulder mot fascistene! var kravene i det massene i Istilal-gata seig stadig nærmere Taksim-plassen lørdag. 

Lettelse i det plassen åpnet seg: Taksim er vår! Istanbul er vår!

Ny glød etter som opprøret og politiaksjonene sprer seg: Alle steder Taksim! Alle steder motstand!

Jubelen på søndag og i dagene som fulgte, ettersom Taksim forble vår.

Utmattelse og smågnisninger etter som Taksims frihet ikke var gratis. Kampene fortsatte i Besiktas og enda nærmere, i Gümüşsuyu. 

En ny vår: Men visst var det vår. Den innbitte motstanden så mange ulike grupperinger har båret på, fikk plutselig et nytt utløp. Opprøret har antatt proporsjoner som gjør at det blir vanskelig for de sittende partiene i parlamentet å komme unna med enkle løsninger -- som å bytte ut en minister og en politimester hist og her. Tyrkisk politikk utvikler seg ofte i rykk og napp -- men uansett hvordan det vil ende denne gangen, er det lenge til vi vet hva resultatet av opprøret blir. 

En viss utmattelse å spore i Gezi-parken

Det er det ingen som vet. Politiets voldsomme aksjon fortsetter over hele Tyrkia, og opprørets sentrum har flyttet til Kizilay-plassen i Ankara. Etter at Taksim-plassen ble gjeninntatt på lørdag, har politiets kampanje fortsatt. Ikke minst har kampen for å holde polititet på avstand stått rundt Besiktas og i hele bakken opp mot Taksim fra Dolmabahce-palasset til Gümüssuyu-parken. Området over John Carews tidligere hjemmebane, Besiktas-stadion, preges av barrikader som demonstrantene har skapt av murstein, politigjerder og utbrente biler. Kampen om virkelighetsframstillingen fortsetter. Erdogan har kalt demonstrantene en gjeng plyndrere, çapulcu, et ord som raskt er blitt tatt tilbake. Alle er çapulcu.

I går onsdag var en av islams helligste netter, til minne om profetens himmelfart. Denne helligdagen ble markert med bønn på Taksim-plassen. Når jeg kommer til Gezi-parken rundt midnatt, er den omgjort til en teltleir. Det blir ropt supporter-aktige slagord i et hjørne av parken, og refrenget er: "lalilalilailailalilailai lalilalilailai lalilailai lailailailai lailailailai - ÇAPULCU!"

Men scenen, som det har vært samlinger rundt tidligere kvelder, står nå helt tom. Mens tirsdag kveld, tross nye tåregassangrep fortsatt var preget av feiring på Taksim-plassen i form av sang og dans, var onsdagskvelden roligere. Man kunne merke utmattelsen og undringen blant parkfolket. Mange sovnet tidlig mens supportersangene fortsatte. Samtidig satt folk og snakket sammen i små grupper, mens de sjekket smarttelefonene sine for nye sjokkerende meldinger om politiaksjonens utvikling rundt om i landet. Bilder fra Rize viser tumulter der demonstranter, politi og regjeringsvennlige grupper barker sammen. Regjeringsvennlige bander har det heldigvis vært lite av i Istanbul. Mens supporterne til fotballagene Fenerbahce, Besiktas og Galatasaray har funnet sammen i motstanden mot politiaksjonen, glimrer Kasımpaşa, hvis stadion er oppkalt etter statsministeren, med sitt fravær. Samholdet mellom de tre store kommer ikke til å vare evig, men det er lenge til sesongen åpner igjen ... Kasımpaşa kommer nok til å preges for alltid. Neste stormøte på Recep Tayyip Erdogan-stadion kan bli stygt.

Onsdag var forøvrig dagen da Taksim-plattformen la fram sine krav i møte med statsministerens vikar, Bülent Arınç, ettersom statsministeren er ventet tilbake fra sin Marokko-reise først i dag, torsdag.

I parken er folk, uansett bakgrunn, enige om at Tayyip og regjeringen må gå. Endel av disse har nok aldri stemt, endel har stemt AKP i sympati med reformene som partiet har gjennomført. Mange av dem som har opplevd politiets skrekkaksjon på nært hold i snart ei uke, mener at partiet må forsvinne.

Hva demonstrerer folk for i Tyrkia nå?

Det skjer mye i Tyrkia hele tida nå. På den sjette dagen etter at opprøret startet i Gezi-parken, vil jeg kort oppsummere hvorfor det demonstres her i Istanbul:

1) Natur og miljø. Slagord: Taksim er vår, Istanbul er vår osv. 

2) Regjeringen,  og først og fremst statsminister Recep Tayyip Erdoğan, må gå. I seg selv to viktige slagord.

3) Politiets maktmisbruk må stanse. Eller som det heter her: Skulder til skulder mot fascismen.

4) Media fungerer ikke. Media er til salgs. En symptomatisk reaksjon er boikotten mot Garanti Bankasi,  en bank tilhörende Doğuş Holding, som også eier tv-kanaler som fortsatt ikke kringkaster nyheter om oppröret. 

I Norge har spesielt punkt to og tre fått oppmerksomhet. Men utgangspunktet, hensynet til naturen og motstanden mot megalomanistiske utbyggingsprosjekt overalt i folks närområder, er og blir viktig. Ikke bare var dette "gnisten" som fikk opprøret til å starte. Det, sammen med politiets maktmisbruk, var grunnlaget som fikk grupper som vanligvis står så fjernt fra hverandre til å enes i protest.

Kravet om regjeringens og statsminister Erdoğans avgang har av mange blitt avfeid som fjernt i et demokrati som Tyrkia. Men Tyrkia er ikke bare et representativt flertallsstyre, slik statsministeren mener at "vårt demokrati" er. Tyrkia er et konstitusjonelt demokrati, og her i opprörets kjerne virker ikke disse kravene like fjerntliggende.

Politets maktmisbruk må jeg skrive mer om siden. Det stikker dypere enn akkurat hva vi ser i alle nyhetskanaler nå.

Medias problemer i Tyrkia stikker også dypt. Tyrkia er det land i verden med flest journalister i fengsel. Dvs. det finnes et korps av uredde journalister i dette landet, ikke bare gatedemonstranter. Hvorfor fungerer likevel ikke den offentlige debatten til folks fordel? Dette er det viktigste spörsmålet å diskutere i Norge, tror jeg. Hva kan norske mediehus bidra med for å stötte tyrkisk demokrati. Det holder ikke at norske aviser og tv "dekker Tyrkia". Norske mediehus må investere i tyrkisk demokrati ved å skape plattformer for diskusjon om disse tingene med tyrkiske redaktörer.

Gatas poesi, 1. juni 2013

Det sårer nok ikke franskmennene noe videre når kultursenteret deres øverst i Istiklal-gata er blitt merket av gatas poesi.