Barrikadene

På mandag stod denne bussen fortsatt synlig i hjørnet av Taksim-plassen mot Gümüşsuyu-bakken. Det har gått meldinger om at en bussjåfør forlot den slik på tvers av gata lørdag for å hjelpe demonstrantene.

Generalstreik

Allerede søndag 1. juni ble det oppfordret til storstreik på Istiklalgata. DISK og KESK er to store sammenslutninger av fagorganisasjoner i Tyrkia, for henholdsvis revolusjonære arbeidere og offentlig ansatte. 

Den utvungne samtalen i gatas parlament

Siden lørdag 1. juni er den betydningsfulle Taksim-plassen i Istanbul og hele Istiklal-gata overlatt til folket. Dette området er ikke en fristat, ettersom den folkevalgte kommunen opprettholder sine tjenester. Området preges snarere av den utvungne politiske samtalen, gatas parlament. Det er de levedyktige ideene som består, de andre faller, eller preller av før de når Gezi. På bildet tatt søndag 2. juni ses folk i samtale med hverandre og via mobiler, og forskjellige ytringer på plakater i Gezi-parken. Foran: "Verken AKPs neoliberalisme eller CHPs kemalisme." AKP er regjeringspartiet, mens CHP er det største opposisjonspartiet. 

Dans i parken

Feiringen startet ikke lenge etter at politiet var trukket ut av Gezi-parken. Dette bildet er tatt i parken søndag 2. juni.

Maskinene står i Taksim

Dette bildet er tatt søndag 2. juni, men ei uke etter at den voldsomme politiaksjonen ble igangssatt står fortsatt anleggsmaskinene stille ved Gezi-parken, Taksim i Istanbul.

Tyrkia ei uke etter aksjonen i Gezi-parken

I dag, fredag morgen, er statsministeren kommet tilbake fra sin reise i Nord-Afrika. Han fortsetter å skylde urolighetene på demonstrantene, og sier politiet har gjort som de skal, men at det skal etterforskes om politiet har brukt for mye vold. Samtidig blir han møtt av store folkemengder som støtter ham, og han fortsetter sin konfronterende linje. Denne utviklingen er farlig. Selv om Erdoğan ikke har "femti prosent av folket" som han før afrikareisen sa at han "tvinger til å holde seg hjemme," henvender retorikken hans seg fortsatt til et grunnfjell i partiets velgermasse, og det er slutt på at disse holder seg hjemme. Samtidig som politiets kampanje fortsetter, anvender statsministeren et språk som hisser opp disse gruppene mot demonstrantene. Resultatet kan bli stygt i Ankara og flere andre steder.

Samtidig møter Erdoğan motstand innad i partiet, og det blir spennende å følge utviklingen der.

Ingen keiser, men ikoner

Om vi ser på hvilke blomster som spratt ut under den tyrkiske våren på lørdag, aner vi hvor dypt opprøret stikker. 

Folkeopprør i Istanbul er ingenting nytt. Også i osmansk tid fantes opprør som maktet å få sultaner fjernet. Men det finnes også trekk ved opprøret nå som minner om at vi lever i Bysants. 

For det første: Hippodromen er mer en underholdning. Sport er organisasjon, og det gjelder å holde supporterne i sjakk. 

For det andre: Bilder er ikke døde. Brenn ikoner, og de gjenoppstår med økt styrke.

Ikonene på Taksim-plassen er Hrant Dink, Uzun Gezmiş og Nazım Hikmet. Til sammen representerer de maktovergrep og motstand fra republikkens første tid til AKPs regjeringsperiode. Hrant Dink, skutt på åpen gate i Istanbul i 2007, representerer også maktmisbruk fra førrepublikansk tid, ettersom han var en pådriver for diskusjonen om armenerutryddelsen.

Disse ikonene, som henges opp i parken, på Taksim-plassen og i Istiklal-gata, er med å gi mening og dybde til motstanden som nå er vekket. For mange som deltar, er bevegelsen en oppvåkning. Folk kommer sammen og beretter sine ulike historier om overgrep, historier som tyrkiske aviser og fjernsynskanaler har lagt lokk på. Samtidig som Tyrkia er vitne til verste politiaksjonen i nyere tid, opplever ofrene, demonstrantene hvordan sannheten blir fordreid i media som snarere videreformidler regjeringens unnskyldninger og diverse kommentatorers spekulasjoner om det videre politiske spillet istedenfor å få fram fakta. Situasjonen er ikke svart-hvit, men det foregår en kamp om hvordan demonstrasjonene oppfattes. Og for mange av dem som opplever denne fordreiningen av sannheten på nært hold, blir det som en oppvåkning: De gjennomskuer medias fiksjon, og finner sammen, ikke bare her og nå, de deler erfaringer. 

Det er derfor ikke nødvendigvis negativt når Gezi-parken nå hviler ut og konverserer istedenfor å samle folket om en ny leder. Motstanden mot at noen skal kuppe kampen har dels vist seg i det uttrykte ønsket om å dempe flaggbruken. Men motstanden har først og fremst vist seg som en effekt av det nyetablerte folkestyret sentralt i Istanbul. For flagg brukes likevel: Det tyrkiske flagget, ofte med bildet av Atatyrk på, Arbeiderpartiet, Anti-kapitalistiske muslimer, regnbueflagget, ofte med påskriften "Fred" på tyrkisk og kurdisk ... Når ingen av disse blir bevegelsens mest kraftfulle symboler, er det fordi de ikke evner å favne opprøret. Opposisjons-partiene i parlamentet har klokt nok innsett at de ikke har en sjanse. Derfor finnes ingen partipolitisk agitasjon for dem. Andre prøver, men kommer til kort. Taksim-plassen og Gezi-parken har siden lørdag vært en arena for å prøve og feile. Og de fleste feiler. Maktkampen virker organisk. Mellom tåregassangrepene har scenen i Gezi har gitt rom for revolusjonære, fagorganiserte, dervisjer, oppsagte skuespillere fra statlige teater, musikere. Nasjonalistiske uttrykk i rasistisk retning har ikke fått prøve seg her. Søndag kveld var det tendenser til å bli satt tilbake til 1970-tallet da mikrofonen ble gitt til revolusjonære advokater. Det mest slagferdige budskapet var likevel lesningen av Nazim Hikmets dikt: "Jeg er et tre i Gülhane-parken" - for anledningen forandret til "Jeg er et tre i Gezi-parken", tonesatt og sunget i kor. Ikonene viser slitestyrke. Men bærer de på løsningen? Peker de ut en retning for Tyrkia videre? Det er tross alt seks år siden tusenvis av demonstranter tok til gatene å ropte "Vi er alle Hrant Dink! Vi er alle armenere!" Hrant Dink var død, Hrant Dink lever. Men Dink var altså ikke i seg sjøl nok til å mønstre massene. En veggartist vil ha noe mer: "Revolusjoner trenger dikt. Skriv dikt!" er budskapet. 

Mitt inntrykk er også at det som hender akkurat nå, behøver egne klagedikt og nye dikt fulle av håp. Dikt som bryter medias onde sirkel av fortielse, og skaper grunnlag for en offentlighet der maktmisbruket ikke lenger kan skjules. Det blir et før og et etter Gezi. Men det gjenstår å se hvor dype endringene blir.