Som mange har fått med seg var Gezi-parken fram til 1909 en militærforlegning, for det er fasaden av denne statsministeren sier han vil gjenoppbygge. De som protesterer mot dette, sier han ikke kjenner historien. Det færre kjenner til, er at parken før dette igjen var en armensk gravplass. Det er dette den armenske organisasjonen Nor Zartonk minner om her. Det store banneret sier: "Gata er motstand og frihet." Plakaten under sier: "Dere tok gravplassen vår, dere får ikke ta parken! Tyrkiske armenere."
Det gynske selv, det er den hær / af ønsker, lyster og begær / det gynske selv, det er det hav / af infald, fordringer og krav / kort alt, som netop mit bryst hæver / og gør at jeg, som sådan, lever. (Peer medens klædd i elegant rejsedragt, med guldlorgnet på brystet, præsiderende som vært for bordenden i en palmeskov ved Marokkos sydlige kyst)
fredag 7 juni 2013
Et valnøttre i Gezi-parken
Mandag 3. juni var det femti år siden den berømte dikteren Nazım Hikmet døde. På ei av de forlatte politibrakkene hang det en plakat som sa: "Nazım Hikmet fortsetter sitt landsforæderi i dag!!! Kampenheten" I Gezi-parken ble det hengt opp et stort banner med bilde av Nazım Hikmet og en strofe fra et av hans dikt: "Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken, det bryr verken du deg om eller politiet." Scenen i parken var inntatt av ballettdansere, skuespillere og operasangere som er blitt sparket fra jobbene sine ved offentlige scener som privatiseres. På kvelden samlet det seg etterhvert mange mennesker foran scenen, og Nazim Hikmets dikt ble lest høyt og sunget på melodien til Cem Karaca. Bare med en liten endring: "Jeg er et valnøttre i Gezi-parken". Et annet Nazım Hikmet-dikt som ble lest og sunget, var "Bu memleket bizim" 'Dette er landet vårt', til melodien av Yorum. 
Fra "Valnøttreet":
Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken,
det bryr verken du eller politiet seg om
Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken,
bladene mine rører seg som fisker i vannet,
bladene mine titrer som et bomullstørkle,
kast blikket ditt på meg,
tørk asketårene dine.
Fra "Dette er landet vårt":
Å leve som et tre, som et tre alene og fritt
Og som en skog, i brorskap
Dette er hva vi lengter etter
Mandag i Gezi-parken
Mandag morgen var ting nesten som før i Gezi-parken. Det var rolig.
Barrikadene
På mandag stod denne bussen fortsatt synlig i hjørnet av Taksim-plassen mot Gümüşsuyu-bakken. Det har gått meldinger om at en bussjåfør forlot den slik på tvers av gata lørdag for å hjelpe demonstrantene.
Generalstreik
Allerede søndag 1. juni ble det oppfordret til storstreik på Istiklalgata. DISK og KESK er to store sammenslutninger av fagorganisasjoner i Tyrkia, for henholdsvis revolusjonære arbeidere og offentlig ansatte.
Den utvungne samtalen i gatas parlament
Siden lørdag 1. juni er den betydningsfulle Taksim-plassen i Istanbul og hele Istiklal-gata overlatt til folket. Dette området er ikke en fristat, ettersom den folkevalgte kommunen opprettholder sine tjenester. Området preges snarere av den utvungne politiske samtalen, gatas parlament. Det er de levedyktige ideene som består, de andre faller, eller preller av før de når Gezi. På bildet tatt søndag 2. juni ses folk i samtale med hverandre og via mobiler, og forskjellige ytringer på plakater i Gezi-parken. Foran: "Verken AKPs neoliberalisme eller CHPs kemalisme." AKP er regjeringspartiet, mens CHP er det største opposisjonspartiet.
Dans i parken
Feiringen startet ikke lenge etter at politiet var trukket ut av Gezi-parken. Dette bildet er tatt i parken søndag 2. juni.
Prenumerera på:
Inlägg (Atom)