Kristus i Jerusalem

Jeg har nettopp feiret påske i Jerusalem. Mange tenker på Istanbul, Miklagard, som det andre Rom, men byen er også det nye Jerusalem. At det er sånn, har mange mennesker berettet om og bekreftet under årenes løp. Men et av de sikreste tegnene på dette er mangfoldet av kirker i denne byen. Påskedag var jeg på gudstjeneste i The Crimea Memorial Church, en anglikansk kirke med nokså ortodoks liturgi. Dette var en fin kombinasjon: Språket var forståelig og stemningen fin. Det luktet godt av røkelse og var pyntet fint med blomster. Som avslutningssalme sang vi: Thine be the glory, risen, conquering Son, endless is the victory thou o´er death hast won. Noen vil kjenne igjen sangen som Deg være ære.

Før jeg sier mer om Kristus, et par ord om det nye Jerusalem versus det gamle. (Jeg har vært så heldig å få besøke dem begge.) En ting som slår meg, er at religionen her - tross sin allestedsnærværenhet - er dempet, og underlagt politikken. Og slik har det visst vært bestandig. Konstantinopel har alltid visst å bruke religionen politisk, men her er keiseren størst. Eller i våre dager: Politiske demonstrasjoner er tross alt mer høylytte enn bønnerop og kirkeklokker. Religionsutøvelsen her er kuet, blyg. I det gamle Jerusalem er det annerledes: På en lite fruktbar måte ser religionen der ut til å hanlde om politikk i betydelsen fraksjonsdannelser - og ikke så mye mer.

Så til Kristus. I en by som tross alt er mer politisk enn religiøs, synes jeg det er interessant å spørre: Hva betyr det at Kristus er oppstanden? Personlig har jeg det siste tiåret vært noe tilbakeholden med å uttrykke meg i så religiøse termer, fordi jeg vet det kan oppfattes som personlig. Religion i gamlelandet oppfattes som noe personlig, og ofte moralsk, men sånn trenger det ikke være.

Kristus, som han formidles i det nye Jerusalem, er Pantekrator, dvs. Allherskeren. Han var der før skapelsen, og han lever i dag. Uten han ville ingenting vært til av alt som er til osv. Når Jesus dør og oppstår den tredje dagen, betyr det at livet seirer over døden. Er det mulig å tro på dette i dag? Jeg er redd mange som ikke får seg til å tro dette, har fått det for seg at oppstandelsen og det nye livet handler om livet etter døden - ens personlige skjebne etter at en dør. Men Kristi oppstandelse bærer bud om en radikal seier over dødskreftene her og nå, i vår verden, den verden vi lever i. Det handler om at livskreftene, som er grunnlaget for at vi lever, seirer over dødskreftene. Men gjør de det?

Påskebudskapet er ikke et påbud om å tro på dette, men et vitnesbyrd om at det er sånn. Men når det gjelder Jesu Kristi død og oppstandelse, begynner hendelsen å virke fjern. Det er ikke de historiske hendelsene som opptar meg heller. Spørsmålet er om Kristus Allherskeren regjerer i livet her og nå. Gjør han det? Er det livskreftene som seirer? I denne byen? I verden?

Islamske sørgesanger til minne om 22. juli

I dag, 21. august, er det konsert i Oslo spektrum til minne om ofrene etter angrepa 22. juli. Jeg er ikke i Norge nå, jeg er i Istanbul, men jeg leste programmet til konserten på NRK, og ble sittende å høre på endel av sangene på Spotify. Det er ei fin liste med sanger, dikt og komposisjoner fra flere land: Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og USA. De to siste sangene jeg hørte på fra lista, var Melissa Horns "Kungsholmens hamn" og Beethovens symfoni nr. 7.

I neste omgang ble jeg sittende å tenke: Hva om konsertarrangørene ville invitert en artist fra Tyrkia? Hvilken artist ville man spurt da? Hva finnes av sørgesanger og kjente artister fra den islamske delen av Europa, som terroristen Anders Behring Breivik hata så sterkt at han var villig til å drepe mange mennesker? Etter å ha tenkt litt, lytta litt, og søkt meg fram på nettet etter hva som finnes allment tilgjengelig, har jeg valgt ut et lite knippe av sørgesanger som er kjente og kjære i denne delen av verden - og naturligvis også for veldig mange i Norge. Her er sangene jeg har lyst til å dele:

1) "Ben küskünüm feleğe," her fra Youtube sunget av Bülent Ersoy. Denne fortvila sangen er også lett tilgjengelig via Spotify. Bülent Ersoys versjon er henta fra albumet "Bizim Hikayemiz", som betyr "Vår fortelling" og kom ut i 1989.  Her er teksten, på tyrkisk og norsk:

Ben küskünüm feleğe Düştüm bitmez çileye Nerelere gideyim Kara bahtım gülmeye Ben küskünüm feleğe Düştüm bitmez çileye Ben ne ettim feleğe Verdi bana bu derdi Yıllardır hep ağlattın Şu gönlüm güldürmedi Ben küskünüm feleğe Düştüm bitmez çileye

Jeg fortviler over himmelen Over den uendelige lidelsen jeg blir utsatt for Hvor skal jeg gjøre av meg, mørke skjebne, hvor kan jeg le? Jeg fortviler over himmelen Over den uendelige lidelsen jeg blir utsatt for Hva har jeg gjort mot himmelen? Den har gitt meg denne plagen I årevis har du bare latt meg gråte Det hjertet, min kjæreste, lot meg ikke le Jeg fortviler over himmelen Over den uendelig lidelsen jeg blir utsatt for Den lidelsen

2) "Yaktılar Halim'imi" av Sezen Aksu, igjen fra Youtube. Også denne sangen er tilgjengelig på Spotify, og den skriver seg fra albumet "Işık Doğudan Yükselir", som betyr "Lyset står opp i øst". Det kom ut i 1995. Teksten henspiller på det lenge uoppklarte mordet på journalisten Abdi Ipekçi, som også er en sentral allusjon i Orhan Pamuks roman "Svart bok", utgitt 1990.

Martılar havalandı çığlık çığlığa Bir ağıt yaktılar Küheylanımı üç beş kafir şafakta Yol ağzına attılar Hava ağır nemli, aylardan şubattı Simsiyah bir mermer misali Yüzün caddeye aktı Gece sağır, gece dilsiz Korkuya yattı Çifte pusu kuruldu Yetişin Halim vuruldu Bir kahpe hançer Ucunda kanıyor gülüm Yaktılar Halim'imi yaktılar ah Yaktılar Halim'imi yaktılar ah … Martılar havalandı çığlık çığlığa Bir ağıt yaktılar Küheylanımı üç beş kafir şafakta Yol ağzına attılar Hava ağır nemli, aylardan şubattı Simsiyah bir mermer misali Yüzün caddeye aktı Gece sağır, gece dilsiz Korkuya yattı Çifte pusu kuruldu Yetişin Halim vuruldu Bir kahpe hançer Ucunda kanıyor gülüm Yaktılar Halim'imi yaktılar ah Yaktılar Halim'imi yaktılar ah …

Måkene skreik opp og letta i flokk De sang en sørgesang Midt i gata slengte en gjeng med jævler araberhesten min fra seg ved soloppgang Lufta var isende grå denne morgenen i februar Ansiktet ditt var som beksvart marmor Og rant utover gata Natta var døv, natta var stum Den ga etter for redselen Det ble danna et par vaktstyrker Skynd dere, Halim er skutt Min kjære ligger og blør Ved siden av en jævlig kniv De skøyt min Halim, ah De skøyt min Halim, ah … Måkene skreik opp og letta i flokk De sang en sørgesang Midt i gata slengte en gjeng med jævler araberhesten min fra seg ved soloppgang Lufta var isende grå denne morgenen i februar Ansiktet ditt var som beksvart marmor Og rant utover gata Natta var døv, natta var stum Den ga etter for redselen Det ble danna et par vaktstyrker Skynd dere, Halim er skutt Min kjære ligger og blør Ved siden av en jævlig kniv De skøyt min Halim, ah De skøyt min Halim, ah …

3) "1980" av Sezen Aksu, igjen fra Youtube. Også denne er tilgjengelig på Spotify. Se her for mer om hendelsene i 1980.

Sigaramın dumanına sarsam saklasam seni Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni Yokluğun ah yol yol olsa uzasa unutmam seni Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni Akşam vakti sardı yine hüzünler Kalbim yangın yeri gel kurtar beni senden Akşam vakti dolaştım sokaklarda Yırtık bir afiş seni gördüm duvarda Sigaramın dumanına sarsam saklasam seni Yokluğun ah yol yol olsa uzasa unutmam seni Gitme gitme gittiğin yollardan dönülmez geri Gitme gitme el olursun sevgilim incitir beni

Jeg røyker og tenker: Om jeg bare kunne omfavne denne skya og ta vare på deg Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake Ikke gå, ikke gå, kjæresten min Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg. Ah, nå er du borte, og om tida går, så kommer jeg aldri til å glemme deg Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake Ikke gå, ikke gå, kjæresten min Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg. Det er kveld, og jeg er full av melankoli Hjertet mitt brenner, kom og redd meg ut av grepet ditt Det er kveld, og jeg har streifa om i gatene En revna plakat, der så jeg deg på veggen. Jeg røyker og tenker: Om jeg bare kunne omfavne denne skya og ta vare på deg Ikke gå, ikke gå, den veien du går, fører aldri tilbake Ikke gå, ikke gå, kjæresten min Du blir dratt inn i noe og kommer til å såre meg.

 
 4) "Halepçe" av Şiwan Perwer, igjen fra Youtube. Denne sangen er på kurdisk, og handler om Saddam Husseins gassangrep på befolkningen i Halabja, 1988. I denne sammenhengen nevner sangen også atombombene i Japan og napalmangrepa i Vietnam. Dette innholdet er kanskje ikke noen god parallell til det Norge nettopp har opplevd, men gir kanskje et perspektiv på saken som kan være verdifullt likevel. Siden teksten er på kurdisk, er ikke jeg den rette til å oversette den:
Wey lo lo, wey lo lo wey lo
Wezê daketim kel û kaşxanan
Wezê daketim serê birc û van dîwaran
Wezê bi serkela dilê xwe de mijûl ji xeman û kulan û derdan birîn in ax de wey lo lo lo wey lo…
Dîsa bombe û baran e
Her derê girtî mij û dûman e
Dîsa nale-nala birîndaran e
Dengê dayika tê li ser lorikê wan e
Bavik bi keder xwe davêjine ser zarokan e
Lê zarok mane bê nefes, bê ruh û bê can e
Ax birîndar im wey lo lo lo wey lo
Hey lê lê…. wey lê lê… Ferman e ûy… hawar… hawar…
Dîsa li me ferman e
Li jor tête gire-gir û hume-huma bavirok û têyaran e
Her der xistiye nava agir û mij û dûman e
Li jêr tête qîre-qîra zarokan, hawara dayik û bavan e
Dîsa dîrok xwe nû ve dike weke carek ji caran e
Weke Diyarbekir, weke Palo û Gênc û Agirî, Dêrsim
Weke Mahabat û weke Berzan e
Îro dîsa li Deşta Silêmaniyê, li kêleka Hendirê, li bajarê helebçê
Fermana me Kurdan e, ferman e, ferman e…
Dîsa hatin qelandin zarok û zêç tev dayik û bavan e
Ax hawar… li me ferman e… li min ay… ax birîndarê we me, li min oy…
Erê hey lê lê… Here hey lo lo…
Hawar Kurdno hûnê bikin bilezînin
Hûnê kaxiz û pênûsekê bibînin binivsînin
Dinya alemê pê bihesînin
Serok û rêberên Kurda li hev bînin
Bira yek bi yek bin ji halê me Kurdan re tiştekî ji dinyayê re binnivsînin
Bira xelq û alema pê bihesînin
Da ku çarekê ji halê me Kurdan re bibînin
Me ji bin vê bindestiyê derînin hawar hawar
Heyfa Kurdistan ku îro dişewitînin
Agir li serê me Kurdan dibarînin ax de ay ay… lo lo ax de li min birîndarê we me…

5) Ropet til morgenbønn, her fra Youtube. I boka "Istanbul. Minnene og byen," skriver Orhan Pamuk at det finnes en egen Istanbul-melankoli, en hüzün, som er en mer kollektiv følelse en annen melankoli og tristesse. Pamuk knytter denne sentimentaliteten til islam og trua på en, ensom gud som på et visst tidspunkt har funnet ensomheten så uutholdelig at han har skapt verden, og nå lengter etter å oppnå felleskap med verden og menneskene igjen. Et uttrykk for denne tanken er ropet til morgenbønn som runger utover byen like før soloppgang. En transkripsjon og en oversettelse av teksten finnes her.

Aldri utlånt

Nynorsk Antikvariat har vore så vennleg å sende meg ei raus liste med sikkert tusen lyrikkutgjevingar til halv pris. Og lista gjev eit til tider brutalt bilde av lyrikkens kår i Noreg:

CESAIRE, AIME. Halshugget sol. Dikt i utvalg. Gjendiktning og forord ved Halvor Roll. Oslo 1982. Gyldendal. 8vo. 66 (+1, + 5 blanke) s. Originalt gult omslag med raud og svart ryggtittel. Utrangert bibliotekbok med lånekort i lomme. Har ikkje vore utlånt. Bokmål.
T.nr.: 13022 kr 60,00. 50% rabatt kr 30,00


Endå godt at det er ei omsetjing. Så er det sikkert nokon som har lese henne på originalspråket.

Biblioteket har stengt

Så er Peer tilbake i Gamlelandet, og har fått sitt første underlige gjenmøte med Universitetsbiblioteket. Av en eller annen grunn har studentpolitikerne her gått gode for at biblioteket skal stenge klokka åtte, eller kanskje er det kvart på åtte, omtrent da bibliotekene virkelig begynner å fylles opp i Madison. Og der University of Wisconsin, som på 1970-tallet blei utsatt for USAs største terrorangrep før Oklahoma, nøyer seg med at du viser kortet i skranken idet du går inn, har UiO hyrt inn uniformerte vakter. Nøyaktig hvilket behov disse vaktene er ment å dekke, er derimot uvisst. En blir ikke dratt ut etter håret om en er på UB over tida, en får bare en sterk følelse av at noe er galt uten helt å vite hvor en skal rette denne vage skyldfølelsen hen.

Det gamle Amerika

En gang i tida het det at Amerika alltid lå et hode foran. Og fra tid til annen støter jeg på rester av denne diskursen, som når jeg overhørte telefonsamtalen til den unge dansken som opprømt kunne fortelle at hun hadde vært i Apple-butikken og betalt uten å gå til kassa, men direkte via selgerens iPhone. Eller serberen som spurte: "Har du sett denne typen saltbøsser før?" Saltbøssa var av det nokså elementære slaget, der det er festa en liten metallskuff til en beholder av kartong, slik at en kan vippe denne skuffen ut når en behøver å salte. Jeg hadde sett det før. Jeg hadde også sett kasseløs betaling før, men bare fordi jeg hadde vært i den samme amerikanske Apple-butikken to dager før dansken. Og det er ikke for å hovere at jeg påpeker at jeg ikke ble like opprømt over å se denne betalingsformen. Det er bare at en sak som det er en småting. Vel passer den inn i bildet av at nye ting oppstår i USA, men det er ingenting revolusjonerende med en slik ny anvendelse av iPhone.

Jeg vil være den siste til å avskrive USA revolusjonerende nyvinninger. Noe av det siste er at de skal starte forsøk med stamcellebehandling på mennesker. Og dette kan jo revolusjonere livet for veldig mange mennesker. Men det er en annen ting som ofte slår meg her borte. Nemlig det at ting er eldre. Jeg sykler rundt i Madisons relativt vanvittig utflytende bebyggelse, som tvinger menneskene til å leve i symbiose med bilen, og det slår meg at det er her det kommer fra. Det er denne landskapsarkitekturen som inspirerer Stavanger by.  Jeg besøker ei venninne som jobber i Washington D.C. og vi kjører hjem til henne i en forstad i Maryland, en stat som grenser til D.C. Om en i Norge kjører en halvtime bil til en hvilken som helst bys forstadsstrøk, havner en i et boligfelt fra 1990-tallet. I det utvida D.C. var det bilbaserte boligstrøket fra 1950-tallet. Den nye verden er gammel blitt.

Også dette bygget sto ferdig på 1950-tallet, nærmere bestemt i 1951. Det er verdens eldste arbeidskirke, tegna av Madison-arkitekten Frank Lloyd Wright. Det ofisielle navnet er "First Unitarian Community Center." Unitaristene er forresten samme kirkesamfunn som det Knut Hamsun arbeida for i Minneapolis på midten av 1880-tallet. De er av de mest tolerante protestantene som finnes. "The spotted cow", som her danser i halvmånen, er et tegn på dette. For dette er også symbolet og navnet på Wisconsin´s mest populære øl, med et hint av mais. Ellers kan jeg røpe at både Tae-kwon-do-trening og buddhistisk meditasjon stod på programmet her i kommende uke. Regnbueflagget som sto i et hjørne, var kanskje brukt i en homovennlig markering tidligere?

Et kjennetegn ved Frank Lloyd Wrights arkitektur, er at bygningene fletter seg inn i landskapet. Kan du se arbeidskirka på bildet over?

Og når jeg skriver dette, blir jeg igjen minna om at det er 125 år siden Knut Hamsun skreiv hjem til Dagbladet og holdt fram unitaristenes åpenhet i grell kontrast til Den norsk-lutherske synodens trangsynthet her i Midtvesten.

Nei, denne verden er ikke lenger ny.

Asli Erdogan godt mottatt i Sverige

Byen med den røde kappa, som kom ut på Gyldendal i 2004, er nå utgitt i Sverige i Ulla Lundströms oversettelse, Staden i den röda kappan. Boka har fått veldig gode kritikker. I Aftonbladet legger Ulrika Stahre vekt på hovedpersonens seksuelle begjær som retter seg mot hele den voldsomme og voldelige byen Rio:

"Özgürs solidaritet med de utsatta – och hennes egen del i den – tar till slut sexualiserad form. Motvilligt och obesvarat kommer hon till en punkt där hon åtrår hela staden, i alla dess våldsamma former. En sorts sadomasochistiskt förhållande till det urbana."

I Dagens Nyheter gir Linnea Tillema et intervju med Asli Erdogan, der forfatteren forteller om den vanskelige tida som hun, fordi hun er kvinne, har hatt i Tyrkia etter at hun slo igjennom som forfatter.

I et fint intervju med TV4, forteller Aslı Erdoğan også åpent om hva i hennes eget liv som dreiv henne til å skrive om de svake og utsatte.

Kva sjukdom har DU råd til?

Idet eg skulle gripe om nikilosmanualane mine i dag, blei eg møtt av dette STOP-skiltet, som sa: "Sanitize your HANDS."

Amerikanarane kan det å kommunisere effektivt, og studentidretten, her i samarbeid med sjukepleien, er ikkje noko unntak. Det beste er at dei aldri ber deg gjera noko utan å forklare korfor. Den vennlige påminninga denne gongen var: "Unwanted germs can cause an illness you can´t afford."

Ikkje veit eg om plakaten er meint som eit spark til helsereformen som ikkje er ein helsereform, eller om den siktar meir generelt til studentanes travle tilvere og dårlige utsikter til det svenskane kallar "prolongation", men eg må nok slå fast at eg neppe har råd til mange dagane i senga dersom eg skal ha ei doktorgradsavhandling ferdig i 2013.