Men jeg har tatt masse bilder og noen videoopptak disse dagene, samlet aviser og tidsskrifter. Vel hjemme i Norge håper jeg med tid og stunder å dele disse med dere i en eller annen form.
Masse kjærlighet fra
söndag 9 juni 2013
Takk for denne gang!
Og med dette tar jeg bloggpause. Det har vært spennende å være i Istanbul i disse dagene. Det som har skjedd, og som jeg har fått følge på nært hold, setter min forskning på ironi og vestliggjøring i tyrkisk litteratur i en ny ramme. Nå kommer jeg igjen til å konsentrere meg om å skrive den ferdig.
Men jeg har tatt masse bilder og noen videoopptak disse dagene, samlet aviser og tidsskrifter. Vel hjemme i Norge håper jeg med tid og stunder å dele disse med dere i en eller annen form.
Masse kjærlighet fra
Istanbul:)
Men jeg har tatt masse bilder og noen videoopptak disse dagene, samlet aviser og tidsskrifter. Vel hjemme i Norge håper jeg med tid og stunder å dele disse med dere i en eller annen form.
Masse kjærlighet fra
Fiksjoner som faller i Istanbul
Som jeg skreiv her tidligere, forstod allerede demonstrantene forrige fredag, 31. mai, at noe helt nytt var skapt i Tyrkia, et nytt samhold. Nå, ei uke etter at Taksim, er plassen både en politisk arena, en markedsplass, en festival, et revolusjonsmuseum, en åpen kunstarena og kjernen i tyrkisk media. Her oppstår nye radiokanaler, dagsaviser, tidsskrifter, nettsider. Det skal visstnok allerede ha blitt utgitt en bok om "motstanden".
Samtidig reflekteres det nå i avisene over hva som skjedde, og hva som ikke skjedde for ei uke siden. Og disse refleksjonene påpeker både det radikalt nye, og peker på mangler som det gjenstår å endre. Her vil jeg dele tre aviskommentarer:
1) Under vignetten "Det nye Europa" skriver Sezin Öney i den liberale (antimilitaristiske og lett AKP-vennlige) avisa Taraf 8. juni at sivilsamfunnets motstand har stilt maktens xenofobi som viser seg i forestillingene om utenlandsk innblanding og et komplott mot Tyrkia i skammekroken: Det virkelig komplottet er denne tankegangen, slår hun fast.
Jeg tenker at dette bruddet er uhyre viktig. De som har deltatt i motstanden her i Tyrkia nå, har klart å sette seg sjøl i sentrum og avvist vestliggjøringsforestillingene som plasserer dem i utkanten. Nei, Tyrkia blir aldri som før etter dette. Selv om vestliggjøringsideen og Øst-Vest-problematikken fortsatt vil prege debatten i lang tid, er hegemoniet brutt. En hel generasjon unge har opplevd at denne tankegangen er fiksjon.
2) Alper Hasanoğlu skriver i Radikal, den breie venstresidas kulturavis, søndag 9. juni om "Motstandens psykologi". Han sier: Det som skjer i Gezi er en radikal vending av forholdet mellom far og barn. Innenfor den tyrkiske familiestrukturen er dette en barnets revolusjon, og denne gangen ser det ut som om revolusjonen vil klare å endre far."
For å forstå denne refleksjonen er det viktig å se bruddet som denne bevegelsen, så snart den oppstod, representerte overfor den retorikken som statsministeren sjøl bygde på. Han var landsfaderen overfor folket, og utfordret plassen til republikkens grunnlegger, Mustafa Kemal Atatürk, hvis etternavn betyr "Fadertyrk." Det Alper Hasanoğlu betegner som "motstandens psykologi" er derfor svært vidtrekkende. Vil tyrkerne etter dette slutte å respektere fedrene? Neppe, men barna har oppnådd en ny respekt og skapt noe som fedrene er nødt til å ta hensyn til.
3) Et intervju med Teyfur Erdoğdu, amanuensis ved Yıldız teknologiuniversitet, står i avisa Zaman, søndag 9. juni. Her deler han sine synspunkter om Erdoğans strategi og om bevegelsens potensiale til å bryte med den etablerte maktstrukturen.
Når journalisten Samet Altıntaş spør: Hva ønsket statsministeren å oppnå? svarer Erdoğdu: For det første så han hvor stor hans støttegruppe var. For det andre fikk han hendelsene til å tilspisse seg. For det tredje ønsket han å se hvor sterk opposisjon han hadde. Om dette var planlagt fra Tayyip Erdoğans side, er det en strategi som går ut på å skape et kontrollert spenningsforhold. Det kan sammenliknes med en brannøvelse. Du tenner en brann under kontrollerte forhold og ser hvordan folk reagerer. Men i dette tilfellet fikk øvelsen mange resultat som man ikke hadde kunnet regne med.
Journalisten følger opp med å spørre: Hvordan vet du at det er en slik politisk strategi statsministeren har utført?
Erdoğdu svarer: Fordi han er ikke en statsminister som mangler sunn fornuft, evnen til å analysere eller evnen til å forstå folkets psykologi. Nå er folk veldig sinte på statsministeren. Men generelt er samfunnet autokratisk. I hundrevis av år har samfunnet vårt vært preget av militær skolering. Utdanningsdepartementet har på ti år ikke klart å endre på dette. Nå trengs det en radikal endring av dette.
Videre spør journalisten om bevegelsen er "sivil", altså om den springer ut av sivilsamfunnet, det som bygger på frivillig organisasjon.
Til dette svarer Erdoğdu: Ja, først. Men snart viste det seg fascistiske tendenser blant demonstrantene. Politiet fyrte opp under dette. Det er viktig å ikke hoppe bukk over dette. Det var til å begynne med maktens holdning som sier "jeg vet best" som fikk folk til å ta til gatene. I denne typen spørsmål blir ikke folket spurt om råd.
Samtidig reflekteres det nå i avisene over hva som skjedde, og hva som ikke skjedde for ei uke siden. Og disse refleksjonene påpeker både det radikalt nye, og peker på mangler som det gjenstår å endre. Her vil jeg dele tre aviskommentarer:
1) Under vignetten "Det nye Europa" skriver Sezin Öney i den liberale (antimilitaristiske og lett AKP-vennlige) avisa Taraf 8. juni at sivilsamfunnets motstand har stilt maktens xenofobi som viser seg i forestillingene om utenlandsk innblanding og et komplott mot Tyrkia i skammekroken: Det virkelig komplottet er denne tankegangen, slår hun fast.
Jeg tenker at dette bruddet er uhyre viktig. De som har deltatt i motstanden her i Tyrkia nå, har klart å sette seg sjøl i sentrum og avvist vestliggjøringsforestillingene som plasserer dem i utkanten. Nei, Tyrkia blir aldri som før etter dette. Selv om vestliggjøringsideen og Øst-Vest-problematikken fortsatt vil prege debatten i lang tid, er hegemoniet brutt. En hel generasjon unge har opplevd at denne tankegangen er fiksjon.
2) Alper Hasanoğlu skriver i Radikal, den breie venstresidas kulturavis, søndag 9. juni om "Motstandens psykologi". Han sier: Det som skjer i Gezi er en radikal vending av forholdet mellom far og barn. Innenfor den tyrkiske familiestrukturen er dette en barnets revolusjon, og denne gangen ser det ut som om revolusjonen vil klare å endre far."
For å forstå denne refleksjonen er det viktig å se bruddet som denne bevegelsen, så snart den oppstod, representerte overfor den retorikken som statsministeren sjøl bygde på. Han var landsfaderen overfor folket, og utfordret plassen til republikkens grunnlegger, Mustafa Kemal Atatürk, hvis etternavn betyr "Fadertyrk." Det Alper Hasanoğlu betegner som "motstandens psykologi" er derfor svært vidtrekkende. Vil tyrkerne etter dette slutte å respektere fedrene? Neppe, men barna har oppnådd en ny respekt og skapt noe som fedrene er nødt til å ta hensyn til.
3) Et intervju med Teyfur Erdoğdu, amanuensis ved Yıldız teknologiuniversitet, står i avisa Zaman, søndag 9. juni. Her deler han sine synspunkter om Erdoğans strategi og om bevegelsens potensiale til å bryte med den etablerte maktstrukturen.
Når journalisten Samet Altıntaş spør: Hva ønsket statsministeren å oppnå? svarer Erdoğdu: For det første så han hvor stor hans støttegruppe var. For det andre fikk han hendelsene til å tilspisse seg. For det tredje ønsket han å se hvor sterk opposisjon han hadde. Om dette var planlagt fra Tayyip Erdoğans side, er det en strategi som går ut på å skape et kontrollert spenningsforhold. Det kan sammenliknes med en brannøvelse. Du tenner en brann under kontrollerte forhold og ser hvordan folk reagerer. Men i dette tilfellet fikk øvelsen mange resultat som man ikke hadde kunnet regne med.
Journalisten følger opp med å spørre: Hvordan vet du at det er en slik politisk strategi statsministeren har utført?
Erdoğdu svarer: Fordi han er ikke en statsminister som mangler sunn fornuft, evnen til å analysere eller evnen til å forstå folkets psykologi. Nå er folk veldig sinte på statsministeren. Men generelt er samfunnet autokratisk. I hundrevis av år har samfunnet vårt vært preget av militær skolering. Utdanningsdepartementet har på ti år ikke klart å endre på dette. Nå trengs det en radikal endring av dette.
Videre spør journalisten om bevegelsen er "sivil", altså om den springer ut av sivilsamfunnet, det som bygger på frivillig organisasjon.
Til dette svarer Erdoğdu: Ja, først. Men snart viste det seg fascistiske tendenser blant demonstrantene. Politiet fyrte opp under dette. Det er viktig å ikke hoppe bukk over dette. Det var til å begynne med maktens holdning som sier "jeg vet best" som fikk folk til å ta til gatene. I denne typen spørsmål blir ikke folket spurt om råd.
fredag 7 juni 2013
Armenerne i parken
Som mange har fått med seg var Gezi-parken fram til 1909 en militærforlegning, for det er fasaden av denne statsministeren sier han vil gjenoppbygge. De som protesterer mot dette, sier han ikke kjenner historien. Det færre kjenner til, er at parken før dette igjen var en armensk gravplass. Det er dette den armenske organisasjonen Nor Zartonk minner om her. Det store banneret sier: "Gata er motstand og frihet." Plakaten under sier: "Dere tok gravplassen vår, dere får ikke ta parken! Tyrkiske armenere."
Et valnøttre i Gezi-parken
Mandag 3. juni var det femti år siden den berømte dikteren Nazım Hikmet døde. På ei av de forlatte politibrakkene hang det en plakat som sa: "Nazım Hikmet fortsetter sitt landsforæderi i dag!!! Kampenheten" I Gezi-parken ble det hengt opp et stort banner med bilde av Nazım Hikmet og en strofe fra et av hans dikt: "Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken, det bryr verken du deg om eller politiet." Scenen i parken var inntatt av ballettdansere, skuespillere og operasangere som er blitt sparket fra jobbene sine ved offentlige scener som privatiseres. På kvelden samlet det seg etterhvert mange mennesker foran scenen, og Nazim Hikmets dikt ble lest høyt og sunget på melodien til Cem Karaca. Bare med en liten endring: "Jeg er et valnøttre i Gezi-parken". Et annet Nazım Hikmet-dikt som ble lest og sunget, var "Bu memleket bizim" 'Dette er landet vårt', til melodien av Yorum. 
Fra "Valnøttreet":
Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken,
det bryr verken du eller politiet seg om
Jeg er et valnøttre i Gülhane-parken,
bladene mine rører seg som fisker i vannet,
bladene mine titrer som et bomullstørkle,
kast blikket ditt på meg,
tørk asketårene dine.
Fra "Dette er landet vårt":
Å leve som et tre, som et tre alene og fritt
Og som en skog, i brorskap
Dette er hva vi lengter etter
Barrikadene
På mandag stod denne bussen fortsatt synlig i hjørnet av Taksim-plassen mot Gümüşsuyu-bakken. Det har gått meldinger om at en bussjåfør forlot den slik på tvers av gata lørdag for å hjelpe demonstrantene.
Generalstreik
Allerede søndag 1. juni ble det oppfordret til storstreik på Istiklalgata. DISK og KESK er to store sammenslutninger av fagorganisasjoner i Tyrkia, for henholdsvis revolusjonære arbeidere og offentlig ansatte.
Prenumerera på:
Inlägg (Atom)