Det er ikke første gangen politiet massemønstrer i Taksim-området og skremmer folk med tåregass, og skader demonstranter ved å skyte tåregass mot dem på nært hold, og fjerner folk med vannkanoner. Men situasjonen som denne våren har oppstått i rundt Taksim-plassen, representerer likevel noe relativt nytt, og sjokket etter den massive politiaksjonen som startet forrige fredag, og fortsatt pågår på flere steder i Tyrkia, har ikke lagt seg. Vi vet ikke hvor ordren kommer fra, eller hvorfor den ble gitt. Vi forstår ikke statsministerens handlemønster.
Det som er sikkert, er at politiets skremselskampanje forrige fredag provoserte fram en motreaksjon uten like.
Først vrede: Etter utdrivelsen av hundre fredfulle demonstranter i Gezi-parken fredag morgen, reagerte stadig flere spontant: Dette finner vi oss ikke i lenger! Lokket gikk av trykkokeren.
Mellom slagene glede: Tenk at vi kunne finne sammen! Det er dette samholdet vi har manglet! Gasstårer blandet seg med gledestårer fredag 31. mai.
Sinne: Regjeringen må gå! Skulder til skulder mot fascistene! var kravene i det massene i Istilal-gata seig stadig nærmere Taksim-plassen lørdag.
Lettelse i det plassen åpnet seg: Taksim er vår! Istanbul er vår!
Ny glød etter som opprøret og politiaksjonene sprer seg: Alle steder Taksim! Alle steder motstand!
Jubelen på søndag og i dagene som fulgte, ettersom Taksim forble vår.
Utmattelse og smågnisninger etter som Taksims frihet ikke var gratis. Kampene fortsatte i Besiktas og enda nærmere, i Gümüşsuyu.
En ny vår: Men visst var det vår. Den innbitte motstanden så mange ulike grupperinger har båret på, fikk plutselig et nytt utløp. Opprøret har antatt proporsjoner som gjør at det blir vanskelig for de sittende partiene i parlamentet å komme unna med enkle løsninger -- som å bytte ut en minister og en politimester hist og her. Tyrkisk politikk utvikler seg ofte i rykk og napp -- men uansett hvordan det vil ende denne gangen, er det lenge til vi vet hva resultatet av opprøret blir.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar