Om vi ser på hvilke blomster som spratt ut under den tyrkiske våren på lørdag, aner vi hvor dypt opprøret stikker.
Folkeopprør i Istanbul er ingenting nytt. Også i osmansk tid fantes opprør som maktet å få sultaner fjernet. Men det finnes også trekk ved opprøret nå som minner om at vi lever i Bysants.
For det første: Hippodromen er mer en underholdning. Sport er organisasjon, og det gjelder å holde supporterne i sjakk.
For det andre: Bilder er ikke døde. Brenn ikoner, og de gjenoppstår med økt styrke.
Ikonene på Taksim-plassen er Hrant Dink, Uzun Gezmiş og Nazım Hikmet. Til sammen representerer de maktovergrep og motstand fra republikkens første tid til AKPs regjeringsperiode. Hrant Dink, skutt på åpen gate i Istanbul i 2007, representerer også maktmisbruk fra førrepublikansk tid, ettersom han var en pådriver for diskusjonen om armenerutryddelsen.
Disse ikonene, som henges opp i parken, på Taksim-plassen og i Istiklal-gata, er med å gi mening og dybde til motstanden som nå er vekket. For mange som deltar, er bevegelsen en oppvåkning. Folk kommer sammen og beretter sine ulike historier om overgrep, historier som tyrkiske aviser og fjernsynskanaler har lagt lokk på. Samtidig som Tyrkia er vitne til verste politiaksjonen i nyere tid, opplever ofrene, demonstrantene hvordan sannheten blir fordreid i media som snarere videreformidler regjeringens unnskyldninger og diverse kommentatorers spekulasjoner om det videre politiske spillet istedenfor å få fram fakta. Situasjonen er ikke svart-hvit, men det foregår en kamp om hvordan demonstrasjonene oppfattes. Og for mange av dem som opplever denne fordreiningen av sannheten på nært hold, blir det som en oppvåkning: De gjennomskuer medias fiksjon, og finner sammen, ikke bare her og nå, de deler erfaringer.
Det er derfor ikke nødvendigvis negativt når Gezi-parken nå hviler ut og konverserer istedenfor å samle folket om en ny leder. Motstanden mot at noen skal kuppe kampen har dels vist seg i det uttrykte ønsket om å dempe flaggbruken. Men motstanden har først og fremst vist seg som en effekt av det nyetablerte folkestyret sentralt i Istanbul. For flagg brukes likevel: Det tyrkiske flagget, ofte med bildet av Atatyrk på, Arbeiderpartiet, Anti-kapitalistiske muslimer, regnbueflagget, ofte med påskriften "Fred" på tyrkisk og kurdisk ... Når ingen av disse blir bevegelsens mest kraftfulle symboler, er det fordi de ikke evner å favne opprøret. Opposisjons-partiene i parlamentet har klokt nok innsett at de ikke har en sjanse. Derfor finnes ingen partipolitisk agitasjon for dem. Andre prøver, men kommer til kort. Taksim-plassen og Gezi-parken har siden lørdag vært en arena for å prøve og feile. Og de fleste feiler. Maktkampen virker organisk. Mellom tåregassangrepene har scenen i Gezi har gitt rom for revolusjonære, fagorganiserte, dervisjer, oppsagte skuespillere fra statlige teater, musikere. Nasjonalistiske uttrykk i rasistisk retning har ikke fått prøve seg her. Søndag kveld var det tendenser til å bli satt tilbake til 1970-tallet da mikrofonen ble gitt til revolusjonære advokater. Det mest slagferdige budskapet var likevel lesningen av Nazim Hikmets dikt: "Jeg er et tre i Gülhane-parken" - for anledningen forandret til "Jeg er et tre i Gezi-parken", tonesatt og sunget i kor. Ikonene viser slitestyrke. Men bærer de på løsningen? Peker de ut en retning for Tyrkia videre? Det er tross alt seks år siden tusenvis av demonstranter tok til gatene å ropte "Vi er alle Hrant Dink! Vi er alle armenere!" Hrant Dink var død, Hrant Dink lever. Men Dink var altså ikke i seg sjøl nok til å mønstre massene. En veggartist vil ha noe mer: "Revolusjoner trenger dikt. Skriv dikt!" er budskapet.
Mitt inntrykk er også at det som hender akkurat nå, behøver egne klagedikt og nye dikt fulle av håp. Dikt som bryter medias onde sirkel av fortielse, og skaper grunnlag for en offentlighet der maktmisbruket ikke lenger kan skjules. Det blir et før og et etter Gezi. Men det gjenstår å se hvor dype endringene blir.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar