Istanbuls folkestyre

Observasjoner og refleksjoner skrevet i Istanbul søndag 3. Juni, med tilbakeblikk på vårens hendelser:

Mens kampene mellom demonstranter og politi fortsetter flere steder i Tyrkia, opplever istanbulittene en helt ny situasjon i hovedgata Istiklal og stortorget Taksim etter at politiet trakk seg ut lørdag ettermiddag. Her, og i den truede Gezi-parken, der politiet slo brutalt til og fjernet hundre demonstranter fredag morgen,  finnes det nå ikke en eneste politimann. Motdemonstranter er heller ikke å se I folkehavet. I det enorme området som folkemassene nå har gjeninntatt, opplever tyrkerne et helt unikt folkestyre.

   Og det rare er at det fungerer så bra!  For når Taksim-torget har vært stengt i flere måneder og politiet ved flere anledninger den siste måneden har barrikadert Istiklal-gata og skadet hundrevis med tåregass, har mantraet vært: Det er for deres egen sikkerhet!

Sjokket var stort 1. mai, da alle atkomstveier til Taksim ble stengt. Metroen stanset, ferjene over Bosporosstretet sluttet å gå, og bruene over Det gylne horn ble hevet. I en tid da myndighetene har hatt svært vanskelig for å forklare hva som skjedde under terrorangrepet i Hatay-provinsen, der over femti personer mistet livet 11. mai, har istanbulittene i møte med politiets barrikader murret om at den største terroristen er regjeringspartiet AKP. Selv om det altså er et mildt islamistisk parti det murres over, har misnøyen vært sterk også i muslimske miljø der Istanbul ses på et forvalteransvar som ingen sultan får skalte og valte med som han vil.

            Hadde statsministeren i disse tidlige mai-dagene begitt seg til Istiklal og sidegatene som en tidligere sultan i forkledning, kunne han ha forstått hva som var i gjære, og nå kunne han sett tilbake på disse dagene med murring som et kjært minne. For i demonstrasjonene nå er et av de mest brukte slagordene ”Tayyip må gå!” På vegger og murer står det også sexistiske og lett motstridende, meldinger som: ”Horungen Tayyip,” ”Tayyip er ei ræv,” ”Kuk-Tayyip!” ”Ta mora di og dra!” og ”Kom hit, Tayyip. Mora di òg!”

Det var spesielt å være med på å innta Taksim-torget lørdag kveld. Ettersom demonstrantene rykket fram bak politiets forlatte barrikader, ble ødeleggelsene synlige. Brolegning revet opp, en stor vanndam farget rød – av blod? Eller av kjemikalier som er blitt brukt? Ramponerte forretningsfasader. Det gikk allerede på fredag meldinger om at politi knuste vinduer for å sverte demonstrantene. Det rare er at slike knuste butikkvinduer ikke finnes lenger ned i gatene, utenfor det som fredag og lørdag var politiringen rundt Taksim, for her var det nok av demonstranter som kunne ramponert butikker og andre lokaler om det var det de ville. De ville ikke det. De ville til Taksim, og de rykket fram og tilbake mot politibarrikadene idet de kollektivt motsatte seg instinktet som sa ”løp” når skuddene smalt og gassen spredde seg blant dem.  Like raskt som en hørte skudd og det rykket i kroppen, ropte folk: ”Rolig! Ikke løp! Og ganske snart: På´n igjen!” Det ligger i navnet at istanbulittene er bymennesker, og er det en ting de nå demonstrer tydelig er det hvordan det går å handle kultivert og veldisiplinert i flokk. 

 På Burger King står en beskjed fra i går fortsatt på veggen: ”Førstehjelp!” I Gezi-parken står nødsentralen, teltet der legestudenter hjalp skadde som fredag og lørdag ikke fikk slippe ut av politiringen.

            På søndag var mye som før i folkestyrets domene. Kommunens søppelbiler var som vanlig tidlig ute og rydda. Butikkene åpnet utover dagen. På ettermiddagen var det fullt av folk. Men alt var ikke som før: Av og til brøyt det løs applaus. Innimellom våknet kampropene: ”Regjeringen må gå!” ”Skulder til skulder mot fascistene!” ”Taksim-torget er vårt! Istanbul er vår!” Gateselgere solgte øl. Et par innovative sjeler så i ly av folkestyret sitt snitt til å tjene noen ekstra kroner og samtidig protestere mot Ankara, der parlamentet stadig innskrenker alkohollovgivningen.

Taksim-torget var et eneste stort festivalområde. Her og der hørtes trommer, fløyter og sekkepiper. Folk danset.

I et hjørne av Gezi-parken poserte folk foran vrakene av utbrente politibiler og brakker. I en utbrent politibuss  hengte to ungdommer opp et banner som sa: ”Politiet tente på da de dro, folket slukket brannen.”

Og alle grupperinger var der, noen med banner: Kurderforeninger, fotballsupportere i alle farger, ansatte ved offentlige kulturinstitusjoner, antikapitalistiske muslimer, lhbt-bevegelsen, diverse småpartier, men ingen av partiene i parlamentet, gamle, unge, kvinner og menn fagforeninger som varsler generalstreik.

”Om Tayyip og regjeringen kan kommet til å gå av?” Jeg spør en smilende mann som har plassert seg i en lenestol oppå ei forlatt politibu. Her sitter han og skuer utover Taksim, mens han hviler foten som er blitt truffet av en tåregasspatron.

”Det er mulig,” svarer han. ”Denne situasjonen er helt ny. Nå kommer det an på hvordan opposisjonspartiene stiller seg. Spesielt Nasjonalistpartiet har jo hittil i stor grad samarbeidet med regjeringspartiet. Det beste hadde vært om det ble skrevet ut nyvalg snart. Det blir også viktig med støtte fra EU og USA. EU-prosessen fortsetter, og kan brukes til å støtte reformkreftene. Det kan ikke stanse her.”

”Om generalstreik er mulig?” Jeg spør en ansatt i en skobutikk. ”Om det er det folket vil ha,” svarer ekspeditøren.