Det gamle Amerika

En gang i tida het det at Amerika alltid lå et hode foran. Og fra tid til annen støter jeg på rester av denne diskursen, som når jeg overhørte telefonsamtalen til den unge dansken som opprømt kunne fortelle at hun hadde vært i Apple-butikken og betalt uten å gå til kassa, men direkte via selgerens iPhone. Eller serberen som spurte: "Har du sett denne typen saltbøsser før?" Saltbøssa var av det nokså elementære slaget, der det er festa en liten metallskuff til en beholder av kartong, slik at en kan vippe denne skuffen ut når en behøver å salte. Jeg hadde sett det før. Jeg hadde også sett kasseløs betaling før, men bare fordi jeg hadde vært i den samme amerikanske Apple-butikken to dager før dansken. Og det er ikke for å hovere at jeg påpeker at jeg ikke ble like opprømt over å se denne betalingsformen. Det er bare at en sak som det er en småting. Vel passer den inn i bildet av at nye ting oppstår i USA, men det er ingenting revolusjonerende med en slik ny anvendelse av iPhone.

Jeg vil være den siste til å avskrive USA revolusjonerende nyvinninger. Noe av det siste er at de skal starte forsøk med stamcellebehandling på mennesker. Og dette kan jo revolusjonere livet for veldig mange mennesker. Men det er en annen ting som ofte slår meg her borte. Nemlig det at ting er eldre. Jeg sykler rundt i Madisons relativt vanvittig utflytende bebyggelse, som tvinger menneskene til å leve i symbiose med bilen, og det slår meg at det er her det kommer fra. Det er denne landskapsarkitekturen som inspirerer Stavanger by.  Jeg besøker ei venninne som jobber i Washington D.C. og vi kjører hjem til henne i en forstad i Maryland, en stat som grenser til D.C. Om en i Norge kjører en halvtime bil til en hvilken som helst bys forstadsstrøk, havner en i et boligfelt fra 1990-tallet. I det utvida D.C. var det bilbaserte boligstrøket fra 1950-tallet. Den nye verden er gammel blitt.

Også dette bygget sto ferdig på 1950-tallet, nærmere bestemt i 1951. Det er verdens eldste arbeidskirke, tegna av Madison-arkitekten Frank Lloyd Wright. Det ofisielle navnet er "First Unitarian Community Center." Unitaristene er forresten samme kirkesamfunn som det Knut Hamsun arbeida for i Minneapolis på midten av 1880-tallet. De er av de mest tolerante protestantene som finnes. "The spotted cow", som her danser i halvmånen, er et tegn på dette. For dette er også symbolet og navnet på Wisconsin´s mest populære øl, med et hint av mais. Ellers kan jeg røpe at både Tae-kwon-do-trening og buddhistisk meditasjon stod på programmet her i kommende uke. Regnbueflagget som sto i et hjørne, var kanskje brukt i en homovennlig markering tidligere?

Et kjennetegn ved Frank Lloyd Wrights arkitektur, er at bygningene fletter seg inn i landskapet. Kan du se arbeidskirka på bildet over?

Og når jeg skriver dette, blir jeg igjen minna om at det er 125 år siden Knut Hamsun skreiv hjem til Dagbladet og holdt fram unitaristenes åpenhet i grell kontrast til Den norsk-lutherske synodens trangsynthet her i Midtvesten.

Nei, denne verden er ikke lenger ny.