Norge i Amerika

Som nevnt i forrige post, er inntrykka fra det post-apokalyptiske Amerika overveldende. Så overveldende at jeg velger å la temaet mayaenes undergang ligge, og vender blikket nordover igjen. Det er en ting jeg har hatt lyst til lenge: Å dele noen bilder fra det norske Amerika. Som kjent bor det flere norskætta i Den nye verden enn i Den gamle, og nei, de er ikke av dem som gjør minst av seg. (I Amerika er faktisk den minst høyrøsta folkegruppa danskene!) Siden jeg er på Karibia-kysten, burde jeg kanskje begynt med et bilde fra Royal Caribbean International, men hvor norske er egentlig disse cruiseskipa? RCI-skipet som lå ankra ved Cozumel i går, flagga med noe som likna en sildesalat av Danebrog og flagget til Bahamas.

Annerledes da med naboen min i Wisconsin, som i tillegg til å kontinuerlig flagge for Amerikas forente stater (øverst) og Kongeriket Norge (på halv stang) lar huset omkranse av bibelvers, rosemaling og troll. Her nokså usynliggjort av et annet morratrøtt bustetroll.

På nærmeste supermarked får jeg kjøpt Fru Olsson's Potato Lefse. Ja, jeg har faktisk kjøpt den en gang da jeg hadde invitert klassekameratene mine hjem og ville imponere med noe etnisk. Og lefsene glei ned de, til liks med akkevitten som en lokal nordiskstudent hadde med seg.

Det mest solide nordmennene har reist i Madison, må likevel være denne statuen over oberst Hans Christian Heg, "born in Norway Dec. 21, 1829, fell at Chickamauga, Sept. 19, 1863." Første gangen jeg snubla over denne statuen, hadde jeg nettopp vært på Museet for Wisconsins historie og satt meg inn i hvordan det amerikanske militæret tok over dette landet etter Krigen i 1812. Kort sagt: Soldatene hogg MYE skog. Stedet der oberst Heg falt, har, som mange steder i Amerika, beholdt navnet som de opprinnelige landeierne hadde gitt det. Men oberst Heg falt ikke i krig mot indianerne. Til det ankom han for seint til Amerika. Årstallet 1863 peker mot det vi liker å kalle "Den amerikanske borgerkrigen," dvs. at han, som mange andre her nord, slutta seg til i kampen for Unionen mot de slaveelskende utbryterne, eller konføderasjonalistene, i sør.

Det er nok på grunn av denne motstanden  mot slaveriet at den lokale flower-power-generasjonen finner oberst Heg brukbar i en kampanje "mot krig, for helsereform." Historie er interessante greier. Så vidt jeg veit, er det riktig at en moralsk, og religiøst fundert, harme mot slaveriet bidro til polariseringa mellom Nord- og Sør-statene på 1800-tallet. Men ville den samme harmen gjort Heg til en forsvarer av helsereformen i dag? Og ville også han i 2010 forsvart denne med plakater og buttons framfor blåjakke og gevær?

En ting er i alle fall sikkert. Det siste Hans Christian Heg sa, ifølge soldatene som fulgte han i felten, var "Uffda!" Siden alle soldatene ikke var norske, kom dette uttrykket til å bli tolka på mange ulike vis, både som et positivt og en negativt uttrykk for følelelsesutbrudd. I Midtvesten har "Uffda!" blitt en etnisk markør som kan brukes ved alle emosjonelle utbrudd, altså noe liknende "wolla" for Østkant-ungdommen i Oslo.  Her fra Milwaukee, der Skandinavia-butikken hadde sommersalg i begynnelsen av september. Labor Day er tydeligvis ikke høysesong for sjuarma lysestaker i USA.